Nederlandske forskere har nylig publisert en studie hvor de beskriver kjernekomponentene i FACT-ung modellen, hvordan den kan anvendes i praksis, og ulike utfordringer som kan oppstå underveis. Dette gjør de gjennom å følge en ung jente, Michelle 18 år, som mottar oppfølging fra et FACT ung-team i Nederland over en periode på fire-fem år, en såkalt kasusstudie.

Michelle har problemer på en rekke områder i livet og både hun og familien har tidligere mottatt oppfølging fra psykisk helsevern og en rekke andre tjenester. Denne oppfølgingen har imidlertid ikke gitt varige resultater for Michelles psykiske helse og fungering. Et FACT ung-team blir koblet på når Michelle er 18 år. Da har hun droppet ut av skolen, er uten arbeid, sliter med pågående traumer og panikkangst, og hun ligger for det meste på sofaen. Hun har lite nettverk og få nære å støtte seg til, med unntak av en tidligere stefar.

Inntaksfasen: Kartlegging og behandlingsplan utvikles

Michelle er henvist til teamet på grunn av pågående traume (traumatiske erfaringer/hendelser) og fordi hun strever med panikkanfall, en vanskelig familiesituasjon og ikke møter opp på skolen. Hun har opplevd flere overgrep, både seksuelt og annet misbruk. Dette har hatt en stor innvirkning på oppfatning hun har av seg selv og andre. Hun har en unngående mestringsstil, dårlige mestring på ulike områder og viser ofte sinne.

I inntaksfasen jobber teamet på ulike måter for å bli bedre kjent med Michelle og for å kunne komme i posisjon til å kartlegge hvilke områder hun opplever vansker og utfordringer på. De bruker god tid, i dette tilfelle tre måneder, for få et best mulig bilde av Michelles utfordringer.

Informasjonen teamet får i denne fasen brukes til å utvikle en behandlingsplan, inkludert mål for oppfølgingen og behandlingen og som er i tråd med Michelles ønsker. Symptomene til Michelle blir klassifisert som posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og hun har agorafobi. Psykologiske måleinstrument blir tatt i bruk for å vurdere Michelles symptomer på ulike områder. På den måten kan teamet følge med på hvordan det går med oppfølgingen og behandlingen over tid.

Det første året: Behandlingen starter opp

Etter at inntaksrapporten og behandlingsplanen er godkjent¹ starter den aktive behandlingen. Det første året fokuserer teamet på å bli kjent med Michelle og holde på kontakten med både henne og den tidligere stefaren hennes. Han er hennes primære kontaktperson.

Sammen med psykologen øver Michelle på teknikker for eksponeringsterapi på utvalgte områder og mot slutten av året starter sosialarbeideren i teamet opp trening knyttet til å bedre Michelles emosjonelle selvregulering. Parallelt får hun medikamentell behandling av psykiateren som er koblet til teamet, noe som gjør at hun har færre panikkanfall og føler seg mer rolig.

Mot slutten av året mestrer Michelle å gjennomføre en rekke ting på egenhånd og føler seg klar for å starte opp med traumeterapi. Dette har hun forsøkt tidligere, uten hell. Gjennom støtte fra sosialarbeideren i teamet får Michelle hjelp til å søke jobb, og starter opp med støtte og tilrettelegging fra arbeidsgiver. På samme tid mottar nettverket rundt Michelle (stefaren, moren og morens terapeut), psykoedukasjon fra en psykiatrisk sykeleier i teamet, som forklarer Michelles vansker og utfordringer for dem.

¹ Fact Ung-modellen forutsetter at teamet, ungdommen og eventuelt foreldrene godkjenner behandlingsplanen.

Det andre året: Michelle begynner å kansellere terapitimene og hun mister jobben

Behandlingen av Michelle fortsetter, og hun får økt innsikt i seg selv og de strategiene hun har utviklet for å beskytte seg. Når hun starter opp med en psykoterapiform (EMDR-terapi) for traumene, begynner hun å kansellere timene og viser til at hun har mange bekymringer og mye å tenke på. Hun tar en liten overdose med sovepiller for å regulere følelsene sine. Teamet og de som er involvert i oppfølgingen og behandlingen av Michelle øker da kontakten og er klare til å «trå» til umiddelbart om det er behov for det.

Etter to uker evaluerer teamet situasjonen sammen med Michelle og hennes familie. Sammen med sosialarbeideren snakker de om hva som trigget henne, metoder hun kan ta i bruk for å håndtere lignende situasjoner og hvordan hun kan be om hjelp. I løpet av det andre året opplever Michelle utfordringer med jobbsituasjonen, og etter en periode med sykemeldinger får hun ikke fornyet kontrakten. Teamet jobber videre med nettverket rundt Michelle og drøfter hvordan de rundt henne kan unngå å ta for mye av ansvaret bort fra Michelle.

Det tredje og fjerde året: De traumerelaterte plagene avtar, og Michelle mestrer flere situasjoner

En jobbspesialist (IPS-konsulent) blir koblet på for å hjelpe Michelle med jobbsøking. EMDR-behandlingen fortsetter, og sosialarbeideren fortsetter å tilby foreldrene støtte og veiledning. Den medikamentelle behandlingen fortsetter også, og psykologen er kun koblet på ved behov.  For å støtte opp under traumebehandlingen bidrar sosialarbeideren med å kjøre Michelle til og fra timene samt med psykologisk støtte i etterkant av timene.

Den psykologiske kartleggingen viser nå at Michelle ikke lengre har traumerelaterte plager. Hun har ingen påtrengende minner, og ingen mareritt om natten. Hun er også mindre irritabel og sint, og flinkere til å håndtere følelsene sine. Angstnivået hennes er også redusert, noe som gjør at hun har mer overskudd til å gå ut alene og er mindre avhengig av den tidligere stefaren.

Det fjerde året faller sammen med spredningen av coronavirus og mye av oppfølgingen blir derfor gjennomført gjennom kontakt på telefon, pc eller ved at de møtes ute. Både EMDR-behandlingen og den medikamentelle behandlingen fortsetter. I løpet av denne perioden skjer det en krise i Michelles liv. Dette gjør at temaet må være tettere på, tidvis daglig. Hendelsen trigger tidligere traumereaksjoner, og nye traumeminner som ikke tidligere var kjent dukker opp. Behandlingen går bra, og i løpet av det fjerde året får hun økt kontroll over egne følelser og er mer stabil. Sammen med IPS-konsulenten jobbet de videre med jobbsøking.

Oppfølgingen av Michelle går inn i en avslutningsfase

Oppfølgingen fra et FACT ung team skal vare så lenge som nødvendig og så kort som mulig for å oppnå «recovery» eller «tilfriskning». Hvorvidt den intensive og spesialiserte oppfølgingen fra et FACT ung-team kan nedskaleres skal kontinuerlig evalueres og monitoreres. I tillegg skal overføringen til et eventuelt FACT voksen team vurderes når den unge blir 23 år.

Når Michelle er 23 år, blir overføring til et FACT voksen-team drøftet, men vurderingene tilsier at det ikke lenger er behov for slik intensiv oppfølging. I avslutningsfasen fokuserer FACT ung-teamet derfor på en overgang til ordinære helsetjenester for voksne. De setter også opp en plan for hva som skal gjøres dersom Michelle får et tilbakefall.

Forfatternes oppsummerende refleksjoner

I eksempelet med Michelle ser vi hvordan teammedlemmene i FACT ung-teamet komplementerer, overlapper og styrker hverandres innsats. En ser også hvordan de aktivt trekker inn nettverket rundt Michelle for å støtte opp under den pågående oppfølgingen og behandlingen. Videre gir studien et bilde på hvordan innsatsen trappes opp og ned utfra Michelles behov og det som skjer i livet hennes. Den gir også et bilde på hvordan teamet bruker tid til å bli kjent med både Michelle og familien, samt hvordan hun hele veien trekkes inn og med i valg rundt oppfølgingen.

FACT ung er et eksempel på en type oppfølging, hvor oppfølgingen blir skreddersydd den unges behov og utfordringsbilde, og ikke omvendt. Mer praktisk og teoretisk kunnskap er likevel nødvendig for å tilpasse modellen i enda større grad til målgruppen.

Artikkelen i sin helhet kan leses her: Frontiers | Case Study in Youth Flexible Assertive Community Treatment: An Illustration of the Need for Integrated Care | Psychiatry (frontiersin.org)

Les mer om FACT ung modellen her.