I rapporten "Recoveryorienterte praksiser, en systematisk kunnskapssammenstilling" oppsummeres blant annet litteratur om begrepet og perspektivet recovery. Tre ulike definisjoner av begrepet recovery beskrives. Her gjengis rapportens beskrivelse av recovery som personlig prosess. I tillegg beskrives recovery som sosial prosess og recovery som et resultat eller klinisk recovery.

Recovery som personlig prosess særlig vektlagt i brukermiljøer

Menneskers historier om hva det innebærer å leve med, og komme seg etter, psykiske helseproblemer, har bidratt til å synliggjøre hva det vil si å oppleve psykisk uhelse. De beskriver også ulike strategier for mestring av psykisk helseproblematikk, sosiale problemer og erfaringer med helse- og velferdstjenestene. Vi har fått innsikt i hvilke livsutfordringer, smerter, utrygghet og uforutsigbarhet alt dette kan føre med seg.

Beretningene har også synliggjort konsekvensene for personen i rollen som innbygger. Sosial stigmatisering, utstøting fra ulike miljøer, stigmatisering i helse- og velferdstjenestene, og følelsen av ikke å høre til og å være uønsket, er noen av erfaringene som er blitt delt (Deegan, 1988; Topor, 2001; Davidson, 2003; Borg, 2007; Slade, 2009).

Recovery som en personlig prosess er særlig vektlagt i brukermiljøer. De har ønsket å formidle den enorme innsatsen, tålmodigheten og kraften som kreves av den enkelte for å gjennomgå denne prosessen. Dette står i kontrast til en rekke fag- og forskningsmiljøers fokus på recovery som et resultat (Resnick, Fontana, Lehman & Rosenheck, 2004).

«Recovery journey»

Recoveryhistorier og recoveryforskning knyttet til den personlige prosessen er formidlet i engelskspråklige land, og karakteristika som kjennetegner prosessen er dokumentert i forskningslitteraturen (Davidson mfl., 2009; Leamy, Bird, Le Boutiller, Williams & Slade, 2011; Slade mfl., 2012).

Her fremheves noen områder: betydningen av håp og tro på fremtiden, tilknytning til personer og miljøer, gjenoppbygging av en positiv identitet, samt mening og egenkontroll. Dette handler særlig om fysisk aktivitet, utdanning og arbeid. Betydningen av arbeid og andre typer aktivitet er også belyst i andre studier av recovery (Krupa, 2004; Marwaha & Johnson, 2005; Borg & Kristiansen, 2011; Kinn, Holgersen, Fjær & Borg, 2011). Aktiviteter og arbeid muliggjør tilknytning og tilhørighet på ulike sosiale arenaer, gir nye roller, mestringsopplevelser og muligheten til å bidra og å være en del av det sosiale livet.

Ulike stadier

I en amerikansk studie (Young & Ensing, 1999) vises det til tre stadier av personers recoveryprosesser.

• Det første stadiet er å komme over fastlåsthet. Dette starter med en aksept av problemene og situasjonen, et ønske om forandring og det å finne håp, mot og inspirasjon til å arbeide med bedringsprosessen.
• Det andre stadiet handler om å finne og ta tilbake det som er tapt. Det kan dreie seg om egen myndighet og kontroll, å ta ansvar, oppdagelse av egne muligheter, læring og egenutvikling, og det å finne måter å kunne fungere i dagliglivet på.
• Det tredje stadiet beskriver det å kunne ha god livskvalitet: det å føle velvære og å trives med seg selv og livet sitt.

Leve et godt liv

Sentralt i forståelsen av recovery som en personlig prosess, er at det ikke nødvendigvis dreier seg om å bli «symptomfri» eller kvitt alle problemene. Det er å leve et godt liv som en innbygger, og ikke bli møtt som en «psykiatrisk pasient». Deegan (1996) sier at recovery dreier seg om:

«… ikke å bli ‘frisk’ eller symptomfri eller ‘stabilisert’, men heller en utvikling av selvet – ved at man både aksepterer sine egne begrensinger og oppdager en verden av nye muligheter. Dette er et av de viktigste paradokser ved recovery: gjennom å akseptere hva vi ikke kan gjøre eller være, begynner vi å oppdage hva vi kan være og hva vi kan gjøre. Derfor er recovery en prosess. Det er en måte å leve på. Det er en holdning og en tilnærmingsmåte til de daglige utfordringer … ikke en lineær prosess. På samme vis som sjørosen har recovery sin årsrytme. Det er en tid for å vende seg nedover i mørket og forankre de nye røttene, og det er en tid for å bryte ut i solskinnet. Mest av alt er recovery en langsom, bevisst prosess som handler om å kjempe seg over et lite sandkorn om gangen»

(oversettelse av rapport-forfatterne, eget konferansenotat).

Reorientering

Kunnskapsoppsummeringen viser til Anthonys (1993) definisjon av recovery. Her vektlegges det unike og personlige, egne mål og roller. Den enkelte må reorientere sine mål og finne ny mening for livet sitt, samt nye muligheter til å vokse og utvikle seg.

Davidson m.fl. (2007) viser gjennom sin begrepsanalyse til noen felles aspekter ved recovery som personlig prosess. Det dreier seg om å gjenfinne håp og tro på egne muligheter, redefinere selvet, i den forstand at de psykiske helseproblemene bare er en begrenset del av en selv, akseptere de psykiske helseproblemene, være involvert i meningsfulle aktiviteter, overkomme stigma, ta kontroll og delta i lokalmiljø og samfunn, samt håndtere symptom og plager og ha støtte av andre i lokalmiljøet, som venner, familie, likesinnede og profesjonelle.

Kan foregå med eller uten hjelp fra profesjonelle.

Recovery som en personlig prosess beskrives med ulike dimensjoner. Disse er håp, tro på egne muligheter, opplevelse av mening, å ta kontroll og å anerkjenne at psykiske helseproblemer bare er en begrenset del av en selv. Andre dimensjoner som beskrives er det å håndtere psykiske problemer – både personlig og sosiale, å arbeide for et godt liv, oppleve tilhørighet, læring og utvikling, og relasjoner og samarbeid med andre. Et annet vesentlig fellestrekk er at recovery kan foregå med eller uten hjelp fra profesjonelle.

Referanser:

Anthony, W. A. (1993). Recovery from mental illness: The guiding vision of the mental health service system in the 1990s. Psychosocial Rehabilitation Journal, 16(4), 11-23. doi: 10.1037/h0095655

Borg, M. (2007). The nature of recovery as lived in everyday life: perspectives of individuals recovering from severe mental health problems (B. 2007:110). Trondheim: Norges teknisk naturvitenskapelige universitet.

Borg, M., & Kristiansen, K. (2004). Recovery-oriented professionals: Helping relationships in mental health services. Journal of Mental Health, 13(5), 493-505. doi:10.1080/09638230400006809

Davidson, L. (2003). Living outside mental illness: qualitative studies of recovery in chizophrenia. New York: New York University Press.

Davidson, L., Drake, R. E., Schmutte, T., Dinzeo, T., & Andres-Hyman, R. (2009). Oil and water or oil and vinegar? Evidence-based medicine meets recovery. Community Mental Health Journal,45(5), 323-332, doi:10.1007/s10597-009-9228-1

Davidson, L., Tondora, J., Lawless, M. S., O’Connell, M. J., & Rowe, M. (2009). A Practical guide to recovery-oriented practice: tools for transforming mental health care. New York: Oxford University Press.

Davidson, L., Tondora, J., O’Connell, M. J., Kirk, T., Jr., Rockholz, P., & Evans, A. C. (2007). Creating a recovery-oriented system of behavioral health care: moving from concept to reality. Psychiatr Rehabil J, 31(1), 23-31.

Deegan, P. E. (1988). Recovery: The lived experience of rehabilitation. Psychosocial Rehabilitation Journal,11(4), 11-19.

Deegan, P. E. (1996). Recovery and the Conspiracy of Hope. The sixth annual mental health services conference of Australia and New Zealand. Brisbane. Australia.

Kinn, L. G., Holgersen, H., Borg, M., & Fjær, S. (2011). Being candidates in a transitional vocational course: experiences of self, everyday life and work potentials. Disability & Society, 26(4), 433-448. doi: 10.1080/09687599.2011.567795

Krupa, T. (2004). Employment, recovery, and schizophrenia: integrating health and disorder at work. Psychiatr Rehabil J, 28(1), 8-15.

Leamy, M., Bird, V., Le Boutillier, C., Williams, J., & Slade, M. (2011). Conceptual framework for personal recovery in mental health: systematic review and narrative synthesis. British Journal of Psychiatry, 199(6), 445-452. Hentet fra doi:10.1192/bjp.bp.110.083733

Marwaha, S., & Johnson, S. (2005). Views and experiences of employment among people with psychosis: a qualitative descriptive study. Int J Soc Psychiatry, 51(4), 302-316.

Resnick, S. G., Fontana, A., Lehman, A. F., & Rosenheck, R. A. (2005). An empirical conceptualization of the recovery orientation. Schizophrenia Research, 75(1), 119-128.

Slade, M. (2009). Personal recovery and mental illness: a guide for mental health professionals. Cambridge: Cambridge University Press.

Slade, M., Leamy, M., Bacon, F., Janosik, M., Le Boutillier, C., Williams, J., & Bird, V. (2012). International differences in understanding recovery: systematic review. Epidemiology and Psychiatric Sciences, 21(04), 353-364. doi: doi:10.1017/S2045796012000133

Stickley, T., & Wright, N. (2011). The British research evidence for recovery, papers published between 2006 and 2009 (inclusive). Part One: a review of the peer-reviewed literature using a systematic approach. Journal of Psychiatric and Mental Health Nursing, 18(3), 247-256. doi: 10.1111/j.1365-2850.2010.01662.x

Topor, A. (2001). Managing the contradictions. Recovery from severe mental disorders. Stockholm: Stockholm University, Department of Social Work, SSSW, nr. 18.

Young, S., & Ensing, D. S. (1999). Exploring recovery from the perspective of people with psychiatric disabilities. Psychosocial Rehabilitation Journal, 22(3), 219-231.