I rapporten Recoveryorienterte praksiser, en systematisk kunnskapssammenstilling oppsummeres blant annet litteratur om begrepet og perspektivet recovery. Tre ulike definisjoner av begrepet recovery beskrives. Her gjengis rapportens beskrivelse av recovery som sosial prosess. I tillegg beskrives recovery som personlig prosess og recovery som et resultat eller klinisk recovery.

Aktiviteter og strategier i personens hverdagsliv og lokalmiljø

Det blir i økende grad fokusert på å forstå recovery som en sosial, vel så mye som en personlig, prosess. Recoveryprosesser forstås dermed som aktiviteter og strategier basert i personens hverdagsliv og lokalmiljø. Slik personer med egenerfaring beskriver det, handler recovery om innsatser for å ta kontrollen tilbake, finne mening, leve det hverdagslivet den enkelte ønsker, retten til å ha valgmuligheter og retten til reelt samarbeid med fagpersoner (Davidson, 2003; Slade, 2009; Karlsson & Borg, 2013).

Samfunnsforhold, levekår og sosiale prosesser

I denne definisjonen er det et kontekstuelt perspektiv på recovery. I nordiske studier er recovery som menneskelig hverdagspraksis særlig belyst, med fokus på samfunnsforhold, levekår og sosiale prosesser. Hjemmet, arbeid og aktivitet, utdannelse, penger, sosiale arenaer, lokalmiljøet, venner og familie oppfattes her å ha stor betydning for recoveryprosessen (Topor, Borg, Di Girolamo & Davidson, 2009; Borg & Karlsson, 2013). I Storbritannia har sosiale og materielle betingelser og medborgerskap vært sentralt både for begreps- og praksisutvikling, og for forskningsinnretning (Perkins & Slade, 2012; Tew, Ramon, Slade, Bird, Melton & Le Boutillier, 2012).

«Recovery av et liv»

I engelsk psykisk helsepolitikk har recovery vært et vesentlig perspektiv siden 2001. Forhold som sosial inklusjon, arbeid og personens velvære har gradvis blitt tydeligere i politikken.

Perkins & Slade (2012) understreker at recovery, i forståelsen av å «bli frisk», utfordres av mange miljøer. De er opptatt av at slike prosesser handler mer om «recovery av et liv». Mange vitenskapelige publikasjoner påpeker at recovery ikke foregår i et vakuum eller på profesjonelles kontor eller i behandlingsenheter. Recovery foregår i selve livet (Topor, 2001; Davidson, 2003; Borg, 2007; Davidson, 2008; 2009; Pilgrim, 2008; Ramon, Shera, Healy, Lachman & Renouf, 2009; Karlsson & Borg, 2013).

I hverdagslivet blir miljøer og relasjoner som enten hindrer eller gir næring til recovery, tydelige (Sayce, 2000; Wilson & Beresford, 2002; Glover, 2005, 2012; Shakespeare, 2006; Beresford & Bryant, 2008). Ved å innta sosiale perspektiver i forskning og begrepsutvikling, blir de mange miljømessige ekstrabelastningene personene erfarer synlige. Helen Glover (2005), en australsk sosionom med egenerfaring, snakker om «recoverynærende omgivelser». Dette er et viktig begrep, som poengterer at noen omgivelser er gode for mennesker og gir næring til vekst, utvikling og håp, mens andre representerer barrierer og krenkelser.

Fravær av diskriminering og stigma

I en internasjonal studie om recovery og sosiale faktorer problematiseres det individorienterte recoverybegrepet (Tew m.fl., 2012). Forfatterne mener det blir for enkelt å snakke om kontroll over eget liv, tilknytning til sosiale miljøer og gjenoppbygging av en positiv identitet. Dette forutsetter at det er omgivelser og betingelser som muliggjør det.

Tew m.fl.(2012) viser til samfunnsforskning som dokumenterer at sosiale faktorer kan fremme, så vel som hindre, menneskers utvikling. Muligheter for kontroll over eget liv og anerkjente roller forutsetter inkluderende lokalmiljøer og sosiale strukturerer som tillater dette. Tilknytning til sosiale miljøer og gjenoppbygging av en positiv identitet forutsetter fravær av diskriminering og stigma, samt levekår som bidrar til et verdig liv.

Det er sentralt å forstå og arbeide med hva som kan gi muligheter for opplevelsen av en positiv og sosial identitet. Like viktig er det med fagmiljøer som viser respekt og anerkjennelse av personens erfaringer og preferanser, og som praktiserer samarbeid.

Foregår i hverdagslivets arenaer

I en nordisk forskningsartikkel beskrives sentrale elementer innenfor sosial recovery (Jensen, Topor & Borg, 2011, s. 20):

" 'Å komme seg’, eller recovery, foregår på hverdagslivets ulike arenaer og er uavhengig av varierende behandlingsideologier. Recovery handler om å utvikle måter å håndtere psykiske problemer på, og ikke minst de sosiale konsekvensene av problemene. Dette arbeidet gjør den enkelte gjerne sammen med sitt sosiale nettverk, det vil si fagpersoner, venner eller pårørende, som støtter på ulike vis. Recoveryprosesser kan føre til utvikling og bedring og en situasjon der personer fortsatt har behov for litt støtte. Gjennom recoveryprosesser kan personer også oppleve et liv uten ‘symptomer’ eller behov for profesjonell innsats"(forfatternes oversettelse).

Må jobbe med omgivelsene

Recovery, fra et sosialt perspektiv, handler om å avdekke og håndtere ulike sosiale og levekårskonsekvenser av psykiske helseproblemer. En slik forståelse fører naturlig nok med seg oppmerksomhet rundt andre typer kunnskaper og innsatser på samfunnsnivå og tjenestenivå, enn de individorienterte. Det bidrar til å heve blikket fra personen selv til tjenestenes og lokalmiljøets evne og egnethet til å samarbeide med den enkelte i recoveryprosessen.

På samme måte som i den sosiale modellen for funksjonshemning, er det ikke nødvendigvis de individuelle problemene og funksjonsbegrensningene som det skal arbeides med. Det skal arbeides like mye med de begrensende omgivelsene (se Shakespeare, 2006).

Gjenskape en opplevelse av tilhørighet

Ved Yale Program for Recovery and Community Health i USA har en gruppe med brukere, fagfolk og ledere utviklet en sosialt orientert beskrivelse (Davidson, Tandoro, Lawless, O’Connell & Rowe, 2009). Recovery forstås her først og fremst som å gjenskape en opplevelse av tilhørighet i ens lokalmiljø, og en positiv følelse av identitet utenfor problemene. Det viktigste er å leve et godt liv, på tross av følelsesmessige og sosiale problemer. Onken, Craig, Ridgeway, Ralph & Cook (2007) legger også vekt på de miljømessige forholdene i utviklingen av et økologisk rammeverk, der personens livskontekst inkluderes i arbeidet med å støtte personer i deres recoveryprosess. Deres litteraturstudie konkluderer med at personen og omgivelsene må ses og forstås i sammenheng.

Mulighet for recovery er avhengig av omgivelser og mennesker som har kunnskap og mulighet til å støtte personen i livsprosessen mot en bedre hverdag. Ulike sosiale forståelsesmodeller bidrar til kunnskap om sosiale omgivelser og samfunnsmessige betingelser som kan føre til psykiske problemer, og omgivelser som kan bidra til bedring (Beresford, 2003).

Tre grunnleggende elementer preger disse forståelsesmodellene:

• Psykiske problemer har ofte sammenheng med livshendelser
• Det er klare sammenhenger mellom psykisk helse og sosiale forhold knyttet til klasse, arbeidsstatus og sosial rolle
• Personer med psykiske vansker får, eller fortsetter å ha, slike vansker på grunn av samfunnspåvirkninger

Utvidelse av perspektivene på psykisk helse og recovery

Recovery som en sosial prosess, innbefatter det dynamiske forholdet mellom personen og omgivelsene. Samfunnsmessige og sosiale forståelsesmodeller bidrar til å utvide perspektivene på psykisk helse og recovery, og utvider dermed hjelpetiltakenes innretning. Sosiale relasjoner og deltakelse på ulike samfunnsarenaer er forhold som i økende grad understrekes. En recoveryorientert tjeneste innebærer også arbeid for menneskerettigheter og mot diskriminering, samt for holdningsendringer i og utenfor psykisk helse- og velferdstjenester (Smith-Merry, Freeman & Sturdy, 2011; Tew, Ramon, Slade, Melton & Le Boutillier, 2012; Karlsson & Borg, 2013).

Referanser

Beresford, P. (2005). Social work and a social model of madness and distress: Developing a viable role for the future. Social Work and Social Sciences Review, 12(2), 59-73.

Borg, M. (2007). The nature of recovery as lived in everyday life: perspectives of individuals recovering from severe mental health problems (B. 2007:110). Trondheim: Norges teknisk naturvitenskapelige universitet.

Davidson, L. (2003). Living outside mental illness: qualitative studies of recovery in chizophrenia. New York: New York University Press.

Davidson, L., Tondora, J., Lawless, M. S., O’Connell, M. J., & Rowe, M. (2009). A Practical guide to recovery-oriented practice: tools for transforming mental health care. New York: Oxford University Press.

Glover, H. (2005). Recovery Based Service Delivery: Are We Ready to Transform the Words into a Paradigm Shift? The Australian e-Journal for the Advancement of Mental Health, 4 (3), 1-4.

Glover, H. (2012). Recovery, lifelong learning, empowerment and social inclusion: Is a new paradigm emerging? [References] Empowerment, lifelong learning and recovery in mental health: Towards a new paradigm (s. 15-35). New York, NY: Palgrave Macmillan.

Jensen, P., Borg, M., & Topor, A. (2010). Återhämtning, bedring, at komme sig: Recovery revisited – ti år efter. Socialpsykiatri(3), 20-23.

Karlsson, B. & Borg, M.(2013). Psykisk helsearbeid - humane og sosiale perspektiver og praksiser.Oslo: Gyldendal Akademiske.

Onken, S. J., Craig, C. M., Ridgway, P., Ralph, R. O., & Cook, J. A. (2007). An analysis of the definitions and elements of recovery: A review of the literature. [Conference Paper]. Psychiatric Rehabilitation Journal, 31(1), 9-22. doi: http://dx.doi.org/10.2975/31.1.2007.9.22

Perkins, R., & Slade, M. (2012). Recovery in England: transforming statutory services? [Research Support, Non-U.S. Gov’t]. International Review of Psychiatry, 24(1), 29-39. doi: http://dx.doi.org/10.3109/09540261.2011.645025

Pilgrim, D. (2008). ‘Recovery’ and current mental health policy. Chronic Illn, 4(4), 295-304. doi: 10.1177/1742395308097863

Ramon, S., Shera, W., Healy, B., Lachman, M., & Renouf, N. (2009). The rediscovered concept of recovery in mental illness: a multicountry comparison of policy and practice. International Journal of Mental Health, 38(2), 106-126.

Sayce, L. (2000). From psychiatric patient to citizen: overcoming discrimination and social exclusion.Houndmills: MacMillan Press.

Shakespeare, T. (2006). Disability rights and wrongs. London: Routledge.

Sheperd, G., Boardman, J., & Slade, M. (2008). Making Recovery a Reality. Sainsbury: Centre for Mental Health. London.

Slade, M. (2009). Personal recovery and mental illness: a guide for mental health professionals. Cambridge: Cambridge University Press.

Smith-Merry, J., Freeman, R., & Sturdy, S. (2011). Implementing recovery: an analysis of the key technologies in Scotland. International Journal of Mental Health Systems, 5(1), 11. doi: http://dx.doi.org/10.1186/1752-4458-5-11

Tew, J., Ramon, S., Slade, M., Bird, V., Melton, J., & Le Boutillier, C. (2012). Social Factors and Recovery from Mental Health Difficulties: A Review of the Evidence. British Journal of Social Work, 42(3), 443-460. doi: 10.1093/bjsw/bcr076

Topor, A. (2001). Managing the contradictions. Recovery from severe mental disorders. Stockholm: Stockholm University, Department of Social Work, SSSW, nr. 18.

Topor, A., Borg, M., Di Girolamo, S., & Davidson, L. (2009). Not just an individual journey: social aspects of recovery. International Journal of Social Psychiatry. doi: 10.1177/0020764009345062

Wilson, A., & Beresford, P. (2002). Madness, distress and post-modernity: Putting the record straight. I M. Corker & T. Shakespeare (Red.), Disability/postmodernity: embodying disability theory. London (England): Continuum.