Og finnes det er godt og dekkende norsk begrep for dette?

Over de siste årene har det vært mye innovasjon i de psykiske helsetjenestene i England. Det kan nevnes programmene Rask Psykisk Helsehjelp, Individual Placement and Support (IPS) og omfattende ansettelser av Peer Support workers. Tjenestene har hatt store kutt i budsjettene og et tilsvarende press for å jobbe smartere. Men de har også hatt med seg tunge forskningsmiljøer for raskt å kunne gi evidens til de nye programmene. Derfor er England virkelig et sted å se til for tiden.

Et av de viktigste fagmiljøene er samlet i organisasjonen ImRoc (Implementing Recovery through organizational change). Dette er et fagmiljø som bistår institusjoner, regioner og noen ganger hele nasjoner i å legge om sine psykiske helsetjenester i en recoveryorientert retning.

Et kurssenter

På ImRoc sin konferanse Refocus recovery 2017 i Nottingham nylig, ble det sterkt understreket at etableringen av Recovery colleges blir sett på som en av pilarene i en recoveryorientert tjeneste. Jeg deltok selv på et ekspertseminar på formiddagen før selve konferansen og lærte om hvordan Irland hadde endret sine psykiske helsetjenester.

Prosjektleder var Michael Ryan (Director of Advancing Recovery Ireland) og støtten fra ImRoc var gitt av Julie Repper. Her ble også etableringen av recovery colleges fremhevet som helt sentralt, sammen med det å ansette Peer-support workers.

I Bergen har vi hørt om Recovery colleges noen år – men ikke funnet noen i Norge som har prøvd dette ut. Hva er det egentlig? Det er et slags kurssenter der det lages kurs for å utvikle ferdigheter og kunnskap som hjelper folk til å mestre livet sitt også med symptomer og utfordringer av ulik art.

Skam og selvstigmatisering ble redusert

Det har elementer av "Et selvstendig liv-programmet", om noen husker det, av Lærings- og mestringssenter og av Frisklivsentral. Programmene lages alltid av fagfolk og brukere sammen – og begge grupper er også kursledere. Personer som i helsetjenesten er pasienter blir her studenter, mens behandleren blir coach. Sammen velger disse hvilke kurs den enkelte er aktuell for utfra hans eller hennes opplevde behov til enhver tid. Det kan handle om «Hvordan skaffe seg et sted å bo?» eller «Hvordan leve godt med å høre stemmer?» eller «Hvordan finne seg en kjæreste?»

To foredrag jeg fikk med meg i Nottingham var om «Å fortelle sin historie». Den ene fra England ved Kate Nurser, mens Tom Vansteenkiste fra Belgia fortalte om hvordan bruk bilder hjalp deltakerne til å formidle sin historie. Erfaringen var også at historien forandret seg ved at den ble delt, og at skam og selvstigmatisering ble redusert og trygghet og stolthet av egen mestring økte.

Vil starte opp i 2018

I Nottingham var leder for LPP Bergen, en fra et lokalt DPS (som endatil hadde hospitert på en recovery college i England), samt tre ansatte fra Bergen kommune. Vi bestemte oss der og da for at dette vil vi nå etablere i Bergen. Prosessen er allerede i gang ved at saken er drøftet i samarbeidsorganet vi har med 2. linjen og det er satt ned en gruppe som skal legge det praktiske til rette for en slik etablering. Vi har som mål å starte opp i 2018, gjerne litt forsiktig og kommer selvsagt til å finne en lokal tilpasning, slik alle utenlandske modeller trenger.

Det er uhyre verdifullt å kunne hente inspirasjon og nye ideer utenfra sammen, blant annet ved at det letter beslutningsprosessen og gjennomføringen senere. Så blir det spennende å se hva vi får til i Bergen, og også hva senteret blir hetende. Det må da finnes et greit norsk ord vi kan bruke.

Les om andre tiltak som bygger på noen av de samme recovery-ideene:

• Fikk Manda-prisen for utmerket recoverystøtte
• Skapende recoveryverksteder