-Når vi bruker Familiemøte som arbeidform, kan vi også nå de voksne på en helt annen måte enn før, sier helsesøster i Hamarøy, Aid Bredal Olsen
AKTUELT: -Men det hender jeg må svelge noen kameler. At vi for eksempel ser helt klart at skolen skulle vært involvert, men at familien har sterke motforestillinger. Da hender det at jeg gir meg, sier Aid Bredal Olsen, helsesøster i Hamarøy. (FOTO: Anne Kristiansen Rønning/ NAPHA)
AKTUELT: -Men det hender jeg må svelge noen kameler. At vi for eksempel ser helt klart at skolen skulle vært involvert, men at familien har sterke motforestillinger. Da hender det at jeg gir meg, sier Aid Bredal Olsen, helsesøster i Hamarøy. (FOTO: Anne Kristiansen Rønning/ NAPHA)
KILDE: Aid Bredal Olsen, helsesøster i Hamarøy kommune
-I Hamarøy begynte vi å bruke familiemøte som arbeidsform da vi ble tilhørende BUP Indre Salten (BUP-IS) i 2013. Overlege Olav Eldøen, som utviklet denne måten å jobbe på, arbeidet der. Vi var spente i oppstarten, og lurte på hvordan det ville bli.
-Tanken med modellen er å møte folk der de er, i større grad. At de fra spesialisthelsetjenesten skulle komme så regelmessig til oss, og ikke bare veilede oss, men treffe oss sammen med brukere. Det var nytt, forklarer hun.
Det første året hadde de 21 henvisninger til BUP, 20 av dem var i form av Familiemøte.
-Ofte er det foreldre som tar direkte kontakt med helsestasjonen når de har en bekymring rundt sitt barn /sin ungdom. Eller det kan være lærere, SFO-personell eller barnehage som har fått samtykke fra foreldre om å ta kontakt.
-Helsesøster kontakter så foreldrene for å snakke med dem om det de opplever av utfordringer, samt for å informere om BUP og Familiemøtet som arbeidsform, forteller Bredal Olsen.
Iblant trenger foreldrene mye informasjon, gjerne i flere omganger, for å kunne bli trygge nok til å ta saken sin til et Familiemøte.
-Helsesøster ber dem også tenke igjennom hvem de ønsker å ta med til møtet. Hvem de føler kan belyse deres barns/ungdoms utfordringer på en best mulig måte. Når de har bestemt seg for hvem de ønsker å ta med, er helsesøster behjelpelig med å invitere disse med, samt med å ordne med de praktiske tingene rundt møtet.
Antall deltakere på et familiemøte varierer fra sak til sak. Ofte er det et par, tre personer fra en familie, en fra BUP, og noen fra skole, barnehage eller helsestasjon.
-Jeg forteller familien at jeg setter av en time, og at de kan lede møtet selv, og fortelle om sine opplevelser. Vi andre lytter, og spør underveis. Det har hendt vi har vært to personer til stede, men vi har også vært 12. For øvrig ser vi at terskelen for å be om og ta imot hjelp har blitt lavere, etter at vi begynte med familiemøtet, sier Bredal Olsen.
Det at familiemøtet holdes lokalt er viktig, ifølge helsesøsteren. Det gir trygghet og gjør det mulig for foreldre å ha en reell mulighet til å velge å ta med dem de ønsker.
Familiemøtet er også et møte for undring og refleksjon for fagfolkene.
-Det blir ofte så oppklarende, når familien selv er de som forteller. Det gjør henvisningen mye enklere, når problemstillinger og utfordringer legges fram av de som faktisk har skoene på og som vet hvor skoen trykker.
På denne måten blir «bestillingen» til spesialisthelsetjenesten mer målrettet, slår hun fast.
-Før var det lege eller barnevern som måtte fylle ut henvisning til spesialisthelsetjenesten når utredning rundt et barn skulle iverksettes. Det tok tid, og det var en stor sjanse for at henvisningen ble avvist, som regel for at kjennskapet og beskrivelsen av barnets/ungdommens utfordringer var for dårlige. Nå slipper vi i stor grad dette.
Hun påpeker at foreldrene ofte allerede har stått i mye, når de begynner å be om hjelp.
-Derfor er det viktig å gi rask hjelp. Dette er mulig når behandler fra BUP, etter fast oppsatt plan, kommer til Hamarøy to sammenhengende dager. Alt etter hvilke undersøkelser og utredninger BUP gjør, fører dette gjerne til at familien må ta en tur til Fauske eller Bodø i løpet av den tiden utredningen pågår. Likevel får de gjerne de fleste møtene lokalt i egen hjemkommune. På denne måten har spesialisthelsetjenesten blitt mer tilgjengelig for familiene, sier Bredal Olsen.
-Det første møtet mellom foreldrene, barnet og fagfolkene i kommunen kaller vi familiemøte. De følgende møtene kaller vi oppfølgingsmøte(r). Foreldrene har ikke like mye regi i oppfølgingsmøtene som i det første.
-Når det kommer til det andre møtet, har likevel foreldrene som regel blitt så trygge at de tør å gå med på at det blir dratt inn andre relevante fagpersoner enn i det første. For eksempel lærere, PPT, barnehagepersonell, lege, barnevern eller andre. Dette selv om de i utgangspunktet hadde en annen mening.
I den videre oppfølgingen tilrettelegger man for hvert enkelt barn.
-Foreldre, skole, barnehage, SFO, lege er ofte involvert da. Poenget er å styrke ressursene til barna, understreker Bredal Olsen.
-Men det hender jeg må svelge noen kameler. At vi for eksempel ser helt klart at skole eller andre instanser burde vært involvert, men at familien har sterke motforestillinger. Da hender det at jeg må gi meg.
-Vi hører på foreldrene. Men kan også komme med anbefalinger for hvem det vil være lurt å samarbeide med.
Bredal Olsen slår fast at man gjennom å bruke familiemøte som arbeidsform har vi en helt annen plattform for det videre arbeidet og tilretteleggingen enn man hadde før.
-Vi har BUP og foreldrene med på laget helt fra starten av. Vi er medspillere, hele veien, men foreldrene har regien. Det oppstår en spesiell tillit, og det hender også at det kommer opp at foreldrene har egne problemer, utfordringer de før ikke har fortalt til noen.
-Når de sier det de tenker og føler høyt, med oss til stede, gjør det noe både med oss og dem. Og de kan bli bevisstgjort på ting de selv må jobbe med.
-Kanskje forteller en mor oss noe helt annet enn vi trodde på forhånd. Og når far sitter der og hører på, gjør det noe med ham også. Noen ganger ender vi opp med at symptomene vi så hos barnet kom av noe som foregikk mellom foreldrene eller på grunn av at de selv strevde psykisk. Og når dette blir jobbet med, minsker eller forsvinner også symptomene hos barnet, sier Bredal Olsen.
Hun påpeker at det er spennende å jobbe med familiemøte som arbeidsform og anbefaler det til alle kommuner, både små og store.
-Jeg er ikke i tvil om at det er mye god samfunnsøkonomi i å bruke modellen. Men det beste er den raske hjelpen familien får, samt at vi som fagfolk lærer mye.
KILDE: Aid Bredal Olsen, helsesøster i Hamarøy kommune
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?