Det sier Catharina Bjørkquist ved Institutt for velferd, ledelse og organisasjon på Høgskolen i Østfold. Sammen med forskerkollegaer har hun undersøkt organisering av rus og psykisk helsetjenester i Norge, med utgangspunkt i tre kommuner med forskjellig størrelse. 

Det er en ønsket utvikling at alle som har psykiske lidelser og rusavhengighet først og fremst skal få hjelp i kommunene. Ansvaret er flyttet fra spesialisthelsetjenesten til kommunene, men mange har ikke tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å følge opp. I en del tilfeller ender kommunene opp med å betale for institusjonsplasser hos private aktører, noe som er en dyr løsning for kommunene.

Må styrke både kommunene og spesialisthelsetjenesten

Regjeringen snakker om en kommende tillitsreform i kommunale helse- og velferdstjenester, hvor ansatte får mer myndighet og ansvar. Det krever også en tydelig ledelse.

Man har lenge vært bekymret for trykket på de kommunale tjenestene gjennom en stadig større desentralisering, og Bjørkquist påpeker at svaret ikke bare er mer penger til kommunene, men også sterkere styring og mer bruk av øremerkede midler. Samtidig er man også avhengig av å styrke spesialisthelsetjenesten.

– Det kan bidra til at man i kommunene kan gjøre en god jobb og det vil også tjene kommunene. Kapasitetsutfordringene i spesialisthelsetjenesten gjør at pasienter skrives for raskt ut. Hvis man kan gjøre noe med den tendensen, vil det kunne komme kommunene til gode ved at noe av presset på tjenestene reduseres.

Drakamper lokalt

Bjørkquist sier at mangelen på øremerkede midler til arbeid med rus og psykisk helse kan bidra til «drakamper» lokalt, spesielt i store bykommuner hvor kampen om pengene står på flere områder

– Prioriteringene er uklare, og det kan føre til en kamp mellom grupper og sektorer. Et eksempel er den økonomiske prioriteringen av de eldste og skrøpeligste. Hvis man da har en kommune hvor man har mange innbyggere med rus- og psykisk helseproblem (ROP), men få som når en høy alder, vil man ikke få ekstra bevilgninger fordi dette er en gruppe med dårlig helse og lav levealder. 

På grunn av disse drakampene ser Bjørkquist behov for å stille kvalitetskrav eller minstekrav til tjenestene, slik at det går nok penger til lokalt psykisk helsearbeid.

– Med minstestandarder og kvalitetskrav vil man kunne få insentiver til å priorotere denne brukergruppa.

For mange retningslinjer og veiledere

En annen utfordring forskeren ser er det store antallet retningslinjer, veiledere og andre nasjonale anbefalinger som fagfolk skal forholde seg til. Samtidig som desentralisert myndighet og ansvar står sterkt.

– Når man skal prioritere, bør man også rydde i og forenkle retningslinjer og veiledere. Saksområdet blir komplekst, og da blir styringen av det også komplekst.

Bjørkquist sier størrelse og innbyggersammensetning i den enkelt kommune har betydning, men at det ikke er så ulikt at man ikke kan ha noen mer overordnede styringssystemer.

– Da er spørsmålet: hvilke retningslinjer skal man fjerne? Tradisjon tro legger man heller til retningslinjer og veiledere fremfor å fjerne, noe som kan innebære større faglige kontroverser.