Juni Raak Høiseth, faglig rådgiver i Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling (KBT) og medlem av det nasjonale implementeringsteamet for FACT ung, og Hannah, medlem av det nasjonale ungdomspanelet til FACT ung, holdt fremlegget «Hva er FACT ung – Brukerstemmen med recoveryfokus» på den første opplæringssamlingen i FACT ung 14. juni.  

Det nasjonale ungdomspanelet til FACT ung består av ungdommer og unge voksne som selv har erfaring med bruk av ulike tjenester relatert til psykisk helseutfordringer. I panelet er det representanter både fra brukerorganisasjon, ungdomsråd, ungdommer i nåværende FACT ung-team og ungdom med annen relevant erfaring. Panelets oppgave er blant annet å bistå nasjonalt implementeringsteam med sin kompetanse på området. 

For Hannah og med de erfaringene hun har, er brukermedvirkning først og fremst det å få være med å bestemme i sin sak. 

– Det handler også om grunnlaget man får for å kunne medvirke, altså at jeg får all informasjonen jeg trenger for å ta beslutninger. Men brukermedvirkning er også det motsatte, noe mange glemmer – retten til å ikke medvirke. Altså at jeg kan si at: «nei, det vil jeg ikke» eller «dette er noe jeg nå ikke klarer».

Ungdommenes ønskeliste 

Juni Raak Høiseth har, som en del av FACT ung-utredningen, ledet en gjennomgang av hva ungdom ønsker seg av slike team. Øverst på ønskelisten står forutsigbarhet, trygghet og effektivitet. 

– Ungdommene må vite at de kan benytte seg av teamet over lengre tid, det må være en stabil ansattgruppe med stødige behandlere som holder avtaler og som viser at de ikke forsvinner eller forlater ungdommen – selv i vanskelige perioder. 

Hannah er enig. Ansatte i FACT ung-team kan bli det «stabile stedet».

– Det er så viktig at de viser at de er der og ikke bare sier eller lover at de er det. Jeg er sikker på at ungdommene som kommer til FACT ung-team har hørt voksne love det tusen ganger før. Institusjonene har sagt det før, nå er det en ny sjanse når det skal kommet et team. Jeg er sikker på at jeg i starten hadde «testet» det litt ut. Når man har hørt det mange ganger, men det aldri skjer så skal det litt til for at man tror på det. 

Å by på seg selv 

Opplevelsen av trygghet er i stor grad knyttet opp mot kvaliteten på relasjonen til de ansatte i teamet og det tar tid å bygge trygge relasjoner. Hannah mener teamansatte bør dele personlige, men ikke private ting. 

– De jeg har fått best relasjon til er de som har bydd litt på seg selv. Jeg synes det er vanskelig å dele når det bare handler om meg. Når de jeg skal snakke med ikke deler noe av seg selv blir det nesten som å snakke med en vegg fordi man ikke kjenner, eller vet noe om den man snakker med. 

Ungdommene ønsker seg også en eller to kontaktpersoner i teamet og ifølge Juni Raak Høiseth er det gjennomgående at man ønsker å kunne bytte behandler dersom relasjonen ikke oppleves som god.   

– Det handler om å ha muligheten til å ha noe selv å si på hvem man skal snakke med, men det er et veldig vanskelig tema for ungdommen å ta opp. 

– Jeg tenker at det er opp til voksne å ta det ansvaret om at det er vanskelig å være i en relasjon.Det er ubehagelig å ta opp, men jeg tenker at man må prøve å legge bort den konfliktskyheten. Hvis du som behandler, eller voksen, jevnlig tar opp og er åpen om relasjonen mellom deg og ungdommen vil det bli et åpent tema å snakke om, og det vil også bli rom for ungdommen til å være ærlig. Er det derimot noe man aldri snakker om, eller velger å ta opp siste par minuttene av timen, vil det kunne bli et mer lukket og vanskelig tema å snakke om, sier Hannah. 

Ikke alltid positiv 

Hannah er også opptatt av at det ikke er alle valg man skal kunne få ta. Det er viktig at man ikke kan velge bort livsviktige ting, men at man også da får ta de små valgene som er så hensiktsmessige.

– Om andre hele tiden tar valg for deg kan det bli vanskelig å i det hele tatt ta valg selv.

Hannah ønsker søkelys på det friske og positive, men ikke alltid, og ikke til enhver pris.

– Jeg vil ikke bare snakke om det vonde og vanskelige. Jeg kan snakke om hva som helst annet fint også. Ofte når man er syk, eller er så syk som de ungdommene eller barna dere skal hjelpe er, går kanskje mye av dagene til å snakke med fagfolk. Mange sliter kanskje sosialt også blir man værende inn i en slik boble, og da kan det være lett å glemme det som er friskt og normalen. 

Det å snakke om det som er fint, det krever ingenting. Det er det som er vondt å vanskelig som det er vanskelig å snakke om. Samtidig synes Hannah at det er vanskelig å ta opp ting som er vanskelig når alt bare skal være bra. 

– Man skal selvfølgelig snakke om det som er vanskelig i terapi. Mange forventer kanskje at barna og ungdommen selv skal komme med innspill, men det er ikke alltid lett. 

(Illustrasjonsfoto: Colourbox.com)

God og forståelig informasjon 

Det er viktig at man får informasjon om de rettighetene man har. 

– Hvis de ikke er flinke til å si at vi ønsker tilbakemeldinger, så vet ikke ungdommer at de kan medvirke på det. Også tenker man at ungdommene ikke bryr seg om å få et skriv om rettigheter, men de vil gjerne ha noe og at det gjentas. Det er helt fint å få noe skriftlig, så kan vi lese det eller bli mint på det. 

Informasjonen må gis i et språk som ungdommene som forstår. Hannah kommer med et eksempel: 

– Her om dagen var jeg hos legen min, også snakket vi rundt noen temaer, også virket det som han synes det var ukomfortabelt å snakke om. Så spurte han: «Er det voluntært eller ikke?». Jeg skjønte selvfølgelig ikke hva det betydde. Det betyr om det er frivillig eller ikke, men man kan ikke bruke voluntært og ikke-voluntært. Bare bruk et alminnelig språk. Det er vanskelig å ta opp temaer når jeg møter voksne som bruker et profesjonelt språk, også blir maktbalansen veldig stor og det jeg sier blir ikke like viktig. Min erfaring er at voksne ofte kan gjemme seg bak vanskelige ord når det er ubehagelige temaer å snakke om. Derfor er det viktig å bare bruke et helt vanlig språk. 

Ofte blir det veldig mange personer rundt en person – en ungdom og alle er kanskje veldig engasjert og ønsker å hjelpe. Men da kan ofte være lett å glemme ungdommen. 

– På mine skolemøter var det kanskje 13 personer, også var jeg der. Da var det gjerne sånn at først skal vi snakke om Hannah i 45 minutter, og så skal Hannah få komme inn de siste fem eller femten siste minuttene. Jeg vet ikke hvor alle de voksne kom på den ideen, men det er ofte lite rom til ungdommen. Det er kanskje mye informasjon som skal gis også er det vanskelig å vite hva ungdommen skal vite og ikke. Men når man skal samarbeide med så mange mennesker er det viktig å spille på lag med ungdommen. Det er ikke sånn at ungdommen er et «prosjekt» som skal løses, man skal være på deres nivå. Ungdommen må få informasjon. Det har lett for å bli kaos med mange folk og det er da du får følelsen av at det handler om kaos mer enn deg. 

Behandlingsplan og tilbakemeldinger

Alle involverte i ungdommens behandling bør delta i utarbeidelsen av behandlingsplanen. Der bør det stå om langsiktige eller kortsiktige mål eller drømmer. 

– For å få eierskap til planen kan den med fordel få et personlig preg. Kanskje kan den tegnes eller man kan bruke bilder eller på andre måter gjøre den til noe man selv «eier», sier Raak Høiseth. 

– Det hadde i hvert fall gjort det litt mindre formelt. Om jeg kunne vært med å lage en behandlingsplan, tegnet den eller kanskje få skrive behandlingsplanen selv noen ganger også, så hadde kanskje forventningene blitt litt mindre. Da kan man sette opp planen selv. Det fører til at målene som blir satt kommer fra deg selv, og dermed minsker følelsen av at det er mange forventninger fra andre. Det kan gjøre at det er lettere å følge opp, forteller Hannah. 

På en BUP Hannah gikk på fikk hun en iPad på slutten av hver time hvor hun skulle score fra 0-10 på tolv ulike punkter. Det var spørsmål som: Hvordan synes du samtalen har vært? Fikk vi snakket om det du ønsket? Var det noe du ikke fikk snakket om? 

– Det synes jeg var nyttig, for da kunne behandler snakke om det neste gang om det var noe vi ikke fikk snakket om. Det var «Feedback» uten å gjøre det ansikt til ansikt. Det tenker jeg kunne vært nyttig hver tredje-fjerde time.