–Det at vi sammen jobber for å komme i posisjon for å tilby tjenester til en vanskelig tilgjengelig målgruppe, er det viktigste med samhandlingsgruppene.
Omfattende samhandlingsprosjekt i perioden 2010–2015, som skal styrke tilbudet til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, noen med rusproblemer i tillegg.
Ikke eget team, men lokale samhandlingsgrupper, sammensatt på tvers av de ordinære tjenestene på kommune- og spesialistnivå. Gruppene møtes hyppig for å sikre tett oppfølging av brukerne.
Målet er å fremme brukernes egen livsmestring gjennom oppsøkende arbeid og evidensbaserte behandlingsmetoder, å redusere unødvendige innleggelser i døgnavdelinger, og å redusere bruk av tvang.
BESTÅR AV TO DELPROSJEKTER:
På nett: Samhandlingsmodellen på Romerike er beskrevet i Håndbok i forpliktende samhandling om psykisk helse,som kan lastes ned fra prosjektets hjemmeside.
Denne reportasjen finner du også i heftet Ni suksesshistorier - samhandling om psykisk helse (2012).
Heftet presenterer prosjekter som har fått til, eller er i ferd med å utvikle, gode samhandlingsmodeller. Ved siden av reportasjer inneholder det relevant fagstoff og nyttige fakta.
Med heftet vil NAPHA inspirere fagfolk og ledere som ønsker å utvikle tjenestene og gi mennesker med alvorlige psykiske lidelser et bedre tilbud.
I Romeriksprosjektet finnes fem samhandlingsgrupper.
Dette er lokale grupper med representanter fra de ordinære tjenestene på kommune- og spesialistnivå. Gruppene møtes hyppig for å sikre tett oppfølging av brukerne.
I dette intervjuet møter vi tre av deltakerne i samhandlings-gruppen som dekker kommunene Fet og Rælingen.
Det sier Kirsti Dybvik Garpe, avdelingsleder for psykisk helsetjeneste i Fet kommune. Jeg møter henne i kommunens lokaler, 20 minutters biltur fra Lillestrøm. Til stede er også Mona Cecilie Holtet fra Distriktpsykiatrisk senter Nedre Romerike, og Grete Bjøntegaard fra Avdeling rus og avhengighet Nedre Romerike.
Sammen med psykisk helsetjeneste fra nabokommunen Rælingen, fastlege, NAV og hjemmetjenesten, møtes de tre fast annenhver fredag i en av de fem samhandlingsgruppene som utgjør kjernen i Romeriksprosjektet.
Hensikten med møtene er å sikre gode tjenester til mennesker som ikke selv oppsøker hjelpeapparatet, men som likevel har stort hjelpebehov på grunn av alvorlig psykisk lidelse, ofte kombinert med rusproblemer.
–Vi har 10–11 brukere som vi følger opp i Fet og Rælingen. Vi har valgt å begynne med noen få for å lykkes med dem, og heller øke etter hvert, forteller Kirsti Dybvik Garpe.
På samme måte som ACT-team holder de oversikt over de ulike pasientenes situasjon på en tavle.
–Vi er mye mer i forkant nå. Vi snakker mer sammen. På en elektronisk tavle har vi overblikk over hva pasienten har og ikke har av avtaler, og status for pasientens helsesituasjon, sier Mona Cecilie Holtet fra Distriktpsykiatrisk senter Nedre Romerike.
Selv om tjenestene som deltar i Romeriksprosjektet skal jobbe mer oppsøkende, og har samme målgruppe som ACT-team, er det vesentlige forskjeller fra ACT-teamene.
–Vi er ikke ansatt i samhandlingsgruppa, og samhandlingen hos oss utføres av det ordinære tjenesteapparatet. Vi har også mange andre grupper å ta oss av, mens ACT-teamene er dedikert til denne ene målgruppen. Likevel håper og tror vi at det å samhandle så tett om den utvalgte brukergruppen er effektiviserende på sikt, sier Kirsti Dybvik Garpe.
Erfaringene med å jobbe mer oppsøkende er positive.
–Vi får kartlagt symptomtrykket mer ved å se pasienten hjemme. Er det for eksempel kaos i boligen, så kan det være et tegn på forverring, sier Mona Cecilie Holtet.
En fordel med å møtes så ofte er at det er lettere å være kreative når man sitter mange sammen som kjenner hverandre godt, mener Holtet.
–Vi kommer fram til tiltak som er litt utradisjonelle. For å komme i allianse med en pasient som ikke åpnet døra og ikke svarte på telefon, la miljøterapeuten som følger opp pasienten post-it-lapper i postkassa for å se om vedkommende tok de inn. «Vil du gå på kafé», «kan jeg komme til deg da og da» kunne det stå på
lappene. Den metoden virket, forteller Holtet.
Å finne på noe som pasienten er interessert i kan også være en innfallsport.
–To ansatte fra kommunen har dratt til Sverige med en bruker og handlet. Det har vært en åpning til en relasjon, sier Kirsti Dybvik Garpe.
For Mona Cecilie Holtet, som jobber i spesialisthelsetjenesten, er det vanskelig å få til så mye opp-søkende jobbing som hun kunne ønske seg.
–Vi har krav til antall konsultasjoner, og det å reise ut tar mer tid enn å foreta en konsultasjon på kontoret, sier Holtet.
Grete Bjøntegaard fra Avdeling rus og avhengighet Nedre Romerike mener det er en fordel at det er så mye kompetanse samlet i gruppa.
–Vi får mulighet til å utnytte hverandres spisskompetanse, sier Bjøntegaard.
Mona Cecilie Holtet er enig.
–Jeg kan ikke alt om rusmidler, og virkningen av disse. At Grete er med i gruppa gjør at jeg vet mer om hvor folk med rusproblemer skal henvises, og hvilke behandlingstilbud som finnes, sier hun.
Når enkeltpersoner diskuteres gjøres dette enten med samtykke fra brukeren eller anonymt.
–Dette må gjøres nennsomt. Det synes jeg vi har fått til. En gang pratet vi om en pasientsak, og debatterte ut fra den hvordan vi generelt jobber med rus. Det er veldig nyttig at DPS’et får info fra oss om hvordan vi jobber med rus i kommunen, så vi kan samkjøre oss, sier Garpe.
Noen ganger løfter kommunene fram eksempler på brukere som begynner å bli dårlig.
–Med samarbeidet i gruppa kan tiltakene gå fortere enn før. De kommunalt ansatte kan ofte tenke at alliansen de har med pasienten er så skjør, så da kan i stedet vi i spesialisthelsetjenesten komme inn og si at her må det en innleggelse til, sier Mona Cecilie Holtet.
Både i Nedre og Øvre Romerike har DPS-ene startet med brukerstyrte innleggelser.
–Jeg tror brukerne synes det er fint å styre noe selv. Det gir dem en stor trygghet. Jeg har bare hørt positivt om det fra brukere, og tenker at det kan utvides til flere, sier Mona Cecilie Holtet.
Kirsti Dybvik Garpe bruker samhandlingsgruppa som en arena for å diskutere hva som skal til for at en bruker kan få bestemme selv når han eller hun skal legges inn.
–Når vi ser at en person er i behov av innleggelser, utredning eller annet, så søkes det om dette og det skrives at vedkommende er inkludert i samhandlingsprosjektet. Får personen avslag blir dette en diskusjon rundt bordet, som vi alle lærer av, sier hun.
Dybvik Garpe ønsker seg enda lettere tilgang til hverandres tjenester enn man har i dag.
–Jeg skulle veldig ønske meg at vi som følge av prosjektet hadde hatt noen lettere veier inn til ulike tjenester. For eksempel kortere vei til innleggelser, og kortere vei til rusbehandling. Det er ikke slik i dag, men styringsgruppa og prosjektledelsen jobber med det, forteller hun.
Les mer om Romeriksprosjektet:
Relatert fagstoff:
Omfattende samhandlingsprosjekt i perioden 2010–2015, som skal styrke tilbudet til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, noen med rusproblemer i tillegg.
Ikke eget team, men lokale samhandlingsgrupper, sammensatt på tvers av de ordinære tjenestene på kommune- og spesialistnivå. Gruppene møtes hyppig for å sikre tett oppfølging av brukerne.
Målet er å fremme brukernes egen livsmestring gjennom oppsøkende arbeid og evidensbaserte behandlingsmetoder, å redusere unødvendige innleggelser i døgnavdelinger, og å redusere bruk av tvang.
BESTÅR AV TO DELPROSJEKTER:
På nett: Samhandlingsmodellen på Romerike er beskrevet i Håndbok i forpliktende samhandling om psykisk helse,som kan lastes ned fra prosjektets hjemmeside.
Denne reportasjen finner du også i heftet Ni suksesshistorier - samhandling om psykisk helse (2012).
Heftet presenterer prosjekter som har fått til, eller er i ferd med å utvikle, gode samhandlingsmodeller. Ved siden av reportasjer inneholder det relevant fagstoff og nyttige fakta.
Med heftet vil NAPHA inspirere fagfolk og ledere som ønsker å utvikle tjenestene og gi mennesker med alvorlige psykiske lidelser et bedre tilbud.
I Romeriksprosjektet finnes fem samhandlingsgrupper.
Dette er lokale grupper med representanter fra de ordinære tjenestene på kommune- og spesialistnivå. Gruppene møtes hyppig for å sikre tett oppfølging av brukerne.
I dette intervjuet møter vi tre av deltakerne i samhandlings-gruppen som dekker kommunene Fet og Rælingen.
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?