Les om et casebasert undervisningsopplegg om seksualitet og psykisk helse, rettet mot psykisk helsearbeidere.
I januar 2016 sendte Helsedirektoratet en faglig anbefaling til ny tverrsektoriell strategi for seksuell helse 2016-2021 til Helse- og Omsorgsdepartementet for behandling.
Seksuell helse settes i denne strategiplanen inn i et livsløpsperspektiv, hvor seksualitet blir betraktet som en helsefremmende ressurs for menneskets generelle livskvalitet, og hvordan vi har det fysisk og psykisk, fra vugge til grav. Helsedirektoratet har tatt innover seg at mer seksualkunnskap, sexpositive holdninger, positiv ivaretakelse av seksuelle rettigheter og seksuelle problemer innenfor kommune- og spesialisthelsetjenesten, vil kunne føre til færre negative konsekvenser av seksuell praksis.
Ett av forslagene til konkrete tiltak i planen går ut på å inkludere seksualitet i behandlingsplaner innen spesialisthelsetjenesten, og at det utvikles egne sjekklister for å sikre ivaretakelse av pasienters seksuelle helse. Videre foreslås det å stimulere til fagnettverk for seksuell helse i foretakene og innad i kommunene. Hvorfor og hvordan kan vi snakke med pasienten våre om seksuell helse?
I det følgende presenteres en omskrevet versjon av et casebasert undervisningsopplegg jeg har utviklet, og holdt internt på jobben min, om temaet seksualitet og psykisk helse. Mitt ønske er at flere psykisk helsearbeidere i både kommune- og spesialisthelsetjenesten skal få glede og nytte av dette, og allerede fra dags dato sette seksuell helse på agendaen på sin arbeidsplass.
Jeg vil definere seksualitet, seksuell helse og seksuelle rettigheter, si noe om hvorfor det er viktig å spørre pasienter om seksualitet, og beskrive noen av de sexologiske problemstillinger vi møter på i vår kliniske hverdag i psykisk helsevern. Videre vil jeg si noe om hva det er som hindrer oss i å snakke med pasientene våre om seksualitet, for så å gjennomgå en generell tilnærming til hvordan vi kan legge til rette for en samtale om pasientens seksuelle helse, blant annet ved hjelp av PLISSIT modellen (Annon & Robinson, 1978).
Seksualitet er noe alle mennesker har, og som er en integrert del av det å være menneske. WHO (1986) definerer seksualitet på følgende vis:
«Seksualitet er en integrert del av ethvert menneskes personlighet, noe som ikke kan skilles fra andre sider av livet. Seksualitet er ikke det samme som samleie eller evnen til å oppnå orgasme, men mye mer. Den finnes i den energien som driver oss til å søke kjærlighet, kontakt, varme og nærhet. Seksualiteten uttrykkes i hva vi føler, hvordan vi beveger oss, hvordan vi berører og berøres av andre. Seksualiteten påvirker våre tanker, følelser, handlinger og vårt samspill med andre mennesker»
I denne definisjonen blir det tydelig hvordan seksualiteten påvirker menneskers psykiske helse. Kunnskap om, og handlingskompetanse på, vanlige og uvanlige sexologiske problemstillinger som kan oppstå på tvers av psykologiske og psykiatriske problemstillinger hører derfor med i en klinisk hverdag. Sexologiske problemer, som f eks utfordringer knyttet til kjønnsidentitet, dvs. opplevelse av at kjønnsidentiteten ikke passer overens med det kjønnet man ble tildelt ved fødselen, kan også være det som ligger under og produserer psykiatriske symptomer, som så igjen vil kunne forsvinne når kjønnsidentitetstematikken adresseres på en god måte.
Det å erkjenne egen homoseksualitet når man samtidig er fra et land hvor det fortsatt er dødsstraff for homofili, og man samtidig er muslim, representerer en vesentlig risikofaktor for utviklingen av psykose og andre psykiske helseutfordringer. Både pasienten og hjelpeapparatet kan ut fra en vestlig homovennlig holdning og tankegang tenke at dette ikke ha så stor betydning og med det prestere og hoppe bukk over hele seksualiteten. Det er sannsynlig at vi da sammen med pasienten bidrar til at seksualiteten blir ytterligere befengt med skam, taushet og skyld, og psykosen vedvarer.
For ordens skyld vil jeg med en gang klargjøre at kjønnsidentitet og seksuell orientering er to forskjellige ting. Kjønnsidentitet dreier seg om den psykologiske opplevelsen av å være mann, kvinne, noe midt i mellom eller ingen kjønn. Seksuell orientering handler om hvorvidt vi tiltrekkes følelsesmessig og/eller seksuelt av menn, kvinner og/eller de midt i mellom, eller ingen. Videre er det et vesentlig poeng å få frem at seksualitet ikke er ensbetydende med seksuell orientering, for hva tenker vi egentlig på når vi sier ordet seksualitet?
Når vi sier seksualitet, så tenker vi ofte umiddelbart på nakenhet. Noen tenker kanskje på det som noe litt privat, skamfullt og kanskje litt skittent? Eller er det et bilde av romantisk elskov med en gravid mage som sluttresultat som kommer til oss? Forplantningen, sex og samleie, er ikke uvanlig at dukker opp i våre sinn når vi hører ordet seksualitet. Videre er det ganske vanlig å få opp bilder av kjønnsorganer, og ord som utløsning og seksuell tilfredsstillelse. Men også huden, det å føle intimitet og nærhet rent kroppslig, og bli berørt og berøre en annen, hører med til seksualiteten. Vi er som mennesker utstyrt med luktesans, syn, hørsel og smakssansen, som alle er en del av vår menneskelige sanselighet, og dermed vår seksualitet. Hva med den følelsesmessige og romantiske biten, som forelskelse, begjær og kjærlighet? Hva med nytelse og lyst? Fantasier og evnen til å forestille seg ulike seksuelle (eller sensuelle) situasjoner er også involvert.
For pasienter som kan slite med seksuelle tvangstanker og psykotisk tankeinnhold av seksuell karakter, kan det være angstreduserende å høre at det er normalt å ha til dels skremmende og ekle seksuelle fantasier, men at dette ikke betyr at vi må eller ønsker å handle på dem. Og sist, men ikke minst, angår seksualiteten vår kommunikasjonsevne- vår evne til å samhandle med andre mennesker på en nær og fortrolig måte. Tenk bare på hvor vanskelig det kan bli for unge mennesker med f eks pykoselidelser å få utviklet seg i forhold til disse sentrale sidene av livet uten ekstra bistand og med seksualitet som et eget punkt i den individuelle planen for å sikre at den blir ivaretatt?
Dersom vi nå henleder tankene på hvordan Verdens helseorganisasjon definerer seksualitet, blir det vanskelig å definere bort seksualitet fra det større psykisk helsebegrepet og de inkorporerte seksuelle rettigheter. I psykisk helsevern er det mange som ikke engang vet at vi har noe som heter seksuelle rettigheter og enda mindre hva de inneholder.
«Seksuell helse er en tilstand av fysisk, følelsesmessig, mentalt og sosialt velvære relatert til seksualitet; ikke bare fravær av sykdom, dysfunksjon eller funksjonssvikt. Seksuell helse krever en positiv og respektfull tilnærming til seksualitet og seksuelle relasjoner, så vel som muligheten til å ha lystfylte og trygge seksuelle opplevelser, uten tvang, diskriminering eller vold. For å oppnå og opprettholde seksuell helse må ethvert individs seksuelle rettigheter respekteres, beskyttes og oppfylles» (World Health Organization, 2002)
Vi har som mennesker følgende seksuelle rettigheter: Retten til seksuell frihet, retten til seksuell selvstyring, seksuell integritet og trygghet for den seksuelle kroppen, retten til seksuelt privatliv, retten til seksuell egenkapital, retten til seksuell nytelse, retten til følelsesmessig seksuelt uttrykk, retten til fritt partnervalg, retten til frie og ansvarlige valg når det gjelder reproduksjon, retten til seksualopplysning basert på vitenskapelige undersøkelser, retten til omfattende seksuell utdanning og retten til seksuell helseomsorg (WHO, 2002).
Vi har som helsepersonell i alle deler av helsevesenet, også spesialisthelsetjenesten, ansvar for at pasientene våre ivaretas når det gjelder deres seksuelle rettigheter. Første steg mot å nå dette målet er kompetanseheving og fortrolighet med temaet seksualitet. Faget sexologi, og temaet menneskelig seksualitet, bør være en obligatorisk del av utdannelsen til psykologer og andre psykiske helsearbeidere. Siden seksualitet nærmest er fullstendig utelatt fra f eks pensum i psykologutdannelsen, sykepleierutdannelsen og legeutdannelsen, så bør psykiske helsearbeidere generelt ha mulighet for å tilegne seg slik kunnskap i de respektive kommuner ved å benytte seg av den sexologiske kompetansen som allerede finnes- og kanskje også frigjøre andeler av stillinger for å ivareta denne oppgaven.
Vi skal spørre pasientene våre om deres seksuelle helse, i hvert fall åpne opp for temaet ved å gi tillatelse til å drøfte seksuelle temaer, fordi konsekvensene av dårlig seksuell helse kan få vidtrekkende negative utfall fysisk, følelsesmessig, psykologisk og sosialt (Bates, 2011). Pasientene ønsker å snakke med deg om sine seksuelle bekymringer, men de ønsker at du bringer det på banen! I en undersøkelse av 391 kvinner kom det frem at 72 % av dem ville være komfortable med å snakke med helsearbeideren om seksuelle problemer, men 73 % foretrakk at helsearbeideren brakte temaet på banen (ARHP, 2010).
Jeg vil sitere den nå pensjonerte nederlandske rehabiliteringssexologen, Woet Gianotten: «No approach in medical care deserves the term holistic as long as sexuality and intimicy have not been addressed» (forelesningsrekke fra Universitetet i Agder, 2013- 2015).
Man kan også som psykisk helsearbeider stille seg følgende spørsmål: Er seksualitet viktig og relevant for meg og mitt liv? Hvorfor skulle det så ikke være det for pasientene mine?
De fleste opplever å ha et eller flere seksuelle problemer og utfordringer i løpet av livet. En tverrsnittsundersøkelse blant 16- 95 åringer viser at 11 % av befolkningen til enhver tid har et seksuelt problem- kanskje er tallet enda høyere (Graugaard, Klarlund Pedersen og Frisch, 2012). Samme undersøkelse finner at 90 % opplever det å ha et godt sexliv som viktig, meget viktig eller særdeles viktig.
En konsekvens av dårlig seksuelle helse kan være at man ikke får behandling for klamydia (den mest utbredte kjønnssykdommen), da denne ofte ikke gir symptomer, og derfor ikke oppdages og kan føre til sterilitet (Bates, 2011). 75 % av kvinner og 50 % av menn vet ikke at de har en infeksjon fordi de ikke har symptomer (Bates, 2011).
Uplanlagt graviditet hos personer med alvorlige psykiske helseutfordringer kan føre til at de må ta abort eller at de må føde et barn når de ikke er følelsesmessig, økonomisk, eller praktisk helt klar for dette (Bates, 2011). Dette vil kunne føre til en generelt sett dårligere helse både for dem og barnet, slik at det å spørre om seksuell helse og ivareta pasienters seksualitet i stor grad også har etiske implikasjoner.
Kroniske, men også tilbakevendende og forbigående, psykiske lidelser og funksjonsnedsettelser kan få stor betydning for pasienters seksuelle funksjon (dvs ereksjonsevne, seksuelle lyst og motivasjon, muligheter for seksuell opphisselse og orgasme), seksuell identitet (identitet som mann, kvinne, forhold til egen kropp), og seksuelle relasjoner (skilsmisse/samlivsbrudd, problemer med å skaffe seg partner etc.) (forelesningsrekke Universitetet i Agder, 17.03.15 v/ Woet Gianotten).
Det er ofte ikke den genitale delen av en seksuell relasjon som er den viktigste, men «den nærheten, ømheten, fortroligheten, hengivenheten og bekreftelsen som kan knytte seg til et kortere eller lengre erotisk forhold» (Graugaard, Klarlund Pedersen og Frisch, 2012:19). «Når en person rammes av en seksuell dysfunksjon er det oftest ledsagende identitets- og intimitetstap som skaper den største bekymring og som oppleves som vanskeligst å håndtere» (Graugaard, Klarlund Pedersen og Frisch, 2012:19). Det er dermed ikke sagt at ikke også enslige kan ha seksuelle gleder og problemer med seg selv eller skiftende partnere.
Det skorter altså ikke på gode grunner for å åpne opp for at pasientene våre kan dele sine seksuelle bekymringer med oss, og at vi så kan bidra til at de kan få den hjelpen de trenger. Som oftest er bare det å kunne snakke om dette, selv om det høres naivt ut, som vil gjøre at mange seksuelle problemer reduseres.
Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvordan fortrolighet med temaet seksualitet og sexologisk kompetanse er relevant for psykologer og andre psykiske helsearbeidere som jobber i offentlig psykisk helsevern. Temaer og problemstillinger som har dukket opp i min arbeidshverdag i offentlig psykisk helsevern er følgende:
Jeg ser en overrepresentasjon av ulike traumer, også seksuelle, hos personer med psykosespekterlidelser, vansker med å skille mellom seg selv og andre, vansker med å etablere stabil (seksuell) identitet og spørsmål rundt f eks egen homoseksualitet, blotting i psykotisk tilstand, usikker kjønnsidentitet, fravær av seksuell aktivitet med andre, savn etter intimitet og nærhet, pasienter som ikke greier å ivareta sin egen kropp og seksualitet fordi de aldri har lært det fordi de har vært syke hele ungdomstiden, hyperseksualitet og onani som går over styr, bivirkninger av anti-psykotisk og anti- depressiv medikasjon, mangel på muligheten for privatliv på døgnavdeling eller i tilpasset boligkompleks, vrangforestillinger med seksuelt innhold, transseksualisme/kjønnsinkongruens og viktigheten av å klare å differensiere kjønnsinkongruens fra psykosesymptom, håndteringen av hyperseksualitet ved manier og forebygging av overgrep mellom pasienter og mellom pasient og partner på permisjon. Seksuelle overgrep mellom pasienter forekommer, men det skyves under teppet og vi har ingen prosedyrer eller rutiner for håndtering av denne problemstillingen. Pasienter med anoreksi ser jeg ofte har et problematisk forhold til egen kropp og seksualitet, men det tas sjeldent opp som tema av behandlere. Personer med traumatisert seksualitet får gjerne god traumebehandling, men ingen hjelp til å gjenetablere seksuallivet på egne premisser- det er akkurat som vi tror det går helt av seg selv. Videre er det nå med økende andel av pasienter med en ikke- vestlig minoritetsbakgrunn enda viktigere å ha kulturell kompetanse, da man ser at det i strengt religiøse samfunn og kulturer dukker opp flere problemstillinger knyttet til seksualitet og at det hos ikke- vestlige minoriteter er høyere forekomst av skyld og skam knyttet til seksualitet.
Seksualiteten kan på den annen side være kilde til noe positivt og godt i møte med sykdom og funksjonsnedsettelse og være noe som gjør at vi som mennesker tåler mer av det som er vanskelig (Graugaard, Klarlund Pedersen & Frisch, 2012).
Det er flere grunner til at vi ikke snakker så lett med pasientene våre om seksualitet (Bates, 2011). Først og fremst fordrer det at vi har et godt, trygt og avklart forhold til vår egen seksualitet, slik at vår egen seksualmoral ikke blir styrende. Generelt er vår menneskelige bluferdighet og skam som er til hinder for at temaet aktualiseres. Videre kan nevnes frykt for å fornærme noen, frykt for ikke å klare å følge opp svarene som kommer, opplevelse av manglende kompetanse og overbevisningen om at seksualitet er et spesialområde helt adskilt fra psykisk helse. Jeg har selv fått høre av transungdom, det vil si ungdommer som har en kjønnsidentitet som ikke samsvarer med det kjønnet de ble tildelt ved fødselen, at de har fått høre fra det psykiske hjelpeapparatet at hos dem kan de kun få hjelp til den psykiske helsen, akkurat som det er noe helt eget som ikke henger sammen med den øvrige helsen. Videre kan egne konservative holdninger til seksualitet være et hinder, motoverføringer (æsj, fysj og skam). Det er også noen som har uttrykt at pasienter ikke har noen seksualitet- at dette ikke er noe de har kapasitet til å tenke på når de er så syke. Psykotiske pasienters seksualitet ses feilaktig som noe bisart, utilgjengelig og ukontrollerbart (Borut Škodlar & Marija Žunter Nagy, 2009).
Til sist vil jeg nevne to hindringer som jeg håper er på vei ut, nemlig at vi har for dårlig tid og at seksuell helse ikke anses som noe som skal prioriteres og at det ikke er noen sentrale føringer fra Helsedirektoratet på området. Når det gjelder tid som barriere, så tenker jeg dette handler om hvordan offentlig psykisk helsevern nå er bygd opp og at pasienten veldig ofte risikerer å måtte bytte behandler når det overføres fra èn avdeling til en annen og i en slik situasjon blir det vanskelig å få nok tid til å bygge opp den tillit og fortrolighet som er nødvendig for å snakke om så følsomme temaer som seksualitet er.
Mange pasienter kan også være redd for å ta opp temaer knyttet til seksualitet av frykt for avvisning, forkastelse og fordømmelse.
Helt generelt er det viktig å huske på at man ikke nødvendigvis for alle pasienter skal gjøre et fullt seksuelt anamneseopptak (for hvordan man gjør det, se f eks Shubulade Smith & Daniel Herlihy, 2011 eller Nusbaum & Hamilton, 2002). Det er særlig relevant å gjøre et grundig seksuelt anamneseopptak før man skal igangsette anti-psykotisk medikasjon, noe som viser respekt og omtanke for pasientens seksualliv, og dermed gir bedre compliance.
Alle skal ikke snakke med pasienten om seksualitet, spesielt ikke dersom man kjenner på for mange av de hindringene jeg presenterte i det foregående og har et for uavklart og utrygt forhold til sin egen seksualitet. Men vi skal som psykiske helsearbeidere likevel kunne ta imot bestillingen og de seksuelle bekymringene til det mennesket vi har foran oss måtte ha. Dersom vi opplever at vi kommer litt til kort kan vi f eks si: «Så fint at du forteller meg dette, jeg er sikker på det er noe du kan få hjelp med, så jeg skal hjelpe deg med å finne frem til noen som kan være god å snakke med». Det viktigste er å gi en tillatelse til å ta opp dette temaet, og at vedkommende skal vite at det er mulig å ta opp spørsmål om seksualitet i fremtiden om man skulle komme på noe. I det følgende gis noen generelle råd om hvordan man kan gå frem (se Nusbaum & Hamilton, 2002).
Generelle råd er: Bruk en passende overgang for å åpne opp samtalen, som f eks. kan man si noe sånn som at ”Seksuell helse er viktig for menneskers generelle helse og livskvalitet, så derfor spør jeg alle pasientene mine om dette” ”Hvis du synes det er okay, så vil jeg gjerne stille deg noen spørsmål om seksuelle forhold nå?” Viktig både å gi tillatelse, men også å spørre om tillatelse. Andre formuleringer kunne være: «Mange pasienter med diabetes merker en endring i seksualfunksjonen. Er det slik for deg?», eller: «Mange pasienter som får anti-depressiva eller anti-psykotika opplever seksuelle bivirkninger, har du merket noen endringer i forhold til hvordan du fungerer seksuelt?»
Etablere konfidensialitet: Særlig viktig når det gjelder de som har flere seksuelle forhold samtidig, og som kanskje ikke vet om hverandre, eller om det er andre sensitive hensyn å ta. Men du skal også være klar på taushetspliktens begrensninger, når det f eks gjelder lovbrudd, om pasienten ser på barneporno eller planlegger å forgripe seg på noen. Her har vi plikt til å melde fra til politiet om straffbare forhold jvf. § 139, avvergingsloven.
Vær kjent med og klar på medisinsk terminologi: Link ordet som pasienten bruker til korrekt terminologi for å kommunisere klart og tydelig. F eks er ”der nede” eller ”underlivet” for store og vide begreper. Men du skal heller ikke bli for klinisk, men finne en balansegang. Medisinsk terminologi kan være fint å bruke for også å skille mellom pasientens og eget private seksuelle språk. Det kan være godt å øve seg på hvilke ord man vil bruke, slik at det ikke blir som en stor tyggegummi i munnen når samtalen først er i gang.
Unngå å felle dommer, vær åpen og aksepterende: Spør om seksuell orientering (seksuell identitet), og bruk kjønnsnøytrale ord som ”partner” heller enn å anta at vedkommende har en ektemann når kvinnelig pasient sier hun er gift. Ikke anta at vedkommende har kjæreste av motsatt kjønn. Spør også om vedkommende er tilfreds med den kroppen han, hun eller hen har og om vedkommende ønsker å bli omtalt som han, hun eller hen eller et annet pronomen- med slike spørsmål åpner du for kjønnsbekreftelse for personer som ikke opplever at kjønnsidentiteten samsvarer med det kjønnet de fikk tildelt ved fødselen. Det synes nemlig ikke alltid utenpå.
Selv om pasienten er gift og monogam, så kan vi vurdere om det er passende å spørre om hvor mange partnere vedkommende har (mange lever polyamorøst, i åpne forhold, eventuelle sidesprang avdekkes etc.). Unngå religiøs og moralsk vurdering av pasientens seksualatferd.
Forstå prosessen og dette med timing: Mange pasienter vil kanskje ikke være komfortable med å legge ut om seksualiteten sin i første samtale, eller med mange tilstede samtidig. Vær tydelig på å gi tillatelse til å snakke om seksuelle bekymringer (eventuelt gleder og lyster) når pasienten føler seg klar for det. Det er ikke et krav, men et tilbud og en tillatelse til å dele tanker og følelser, bekymringer etc. rundt seksuelle forhold.
I det følgende vil jeg beskrive PLISSIT- modellen utviklet av psykologen Jack Annon (Annon & Robinson, 1978), da denne alltid vil være styrende for arbeid med sexologiske problemstillinger. Modellen gjør det lettere å se når det er nødvendig å trekke inn fagpersoner med nødvendig kompetanse man ikke innehar selv.
Første nivået dreier seg om å gi tillatelse (Permission) til å være et seksuelt vesen, og utgjør det mest generelle nivået. De fleste som kommer i behandling har behov for å høre at det er helt ok å være akkurat sånn som de er, og ikke at de er perverse eller avvikende. Videre innebærer dette nivået nyanseringer av budskap om seksuelle emner som formidles gjennom media, som kan være usanne og mangle virkelighetsforankring, dvs. bære preg av fordommer og stereotype forestillinger. Dette nivået krever kunnskap om gjengse holdninger, normer og idealer på det seksuelle området, samt at man holder seg for god for religiøse og moralske vurderinger. Innenfor psykisk helsevern kan vi gi en “P” ved å ha synlige regnbueflagg og brosjyrer med seksuell helseinformasjon, og vi kan også sørge for å ha kjønnsnøytrale toaletter, eller i det minste toaletter som er for mann, kvinne eller for de som opplever å være noe midt i mellom.
Det andre nivået dreier seg om å gi begrenset informasjon (Limited Information). Dette kan dreie seg som grunnleggende kunnskap om kroppens og kjønnsorganers anatomi og fysiologi, som kan være relevant f eks ved ereksjonsforstyrrelser eller om vi får en kvinnelig pasient med problemer knyttet til overgangsalder. I sistnevnte tilfelle vil det være aktuelt med informasjon om muligheten for hormonell behandling med østrogen, innlegging av hormonspiral eller nødvendigheten av å bruke glidemiddel fordi reduksjonen i østrogener kan gi mindre tøyelig og tørrere slimhinner, og kvinnen vil dermed være mer utsatt for seksuelt overførbare sykdommer og skader.
Begrenset informasjon dreier seg også om vanlige effekter av sykdommer på seksualiteten, f eks ved depresjon, vanlige livsfase endringer (småbarnsfasen, menopausen og alderdom), kunnskap om livsvilkårene til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. F. eks kan det være svært viktig å ha kunnskap om at en biologisk født jente på 14 år som har en identitet som gutt kan ha stor glede av å få stoppet menstruasjonen med P- sprøyte, og at det virker reduserende på kjønnsdysfori å bruke vest til å klemme inn brystene. I møte med personer med LHBT- status er det viktig å kunne informere om brukerorganisasjoner i det sivile samfunn som Skeiv Verden (organisasjon for personer med LHBT status og ikke- vestlig minoritetsbakgrunn og allierte), Skeiv Ungdom (ungdomsorganisasjon for personer opp til 30 år som bryter med samfunnets kjønn og seksualitetsnormer og allierte). Den generelle regel på dette nivået, som også alle kan intervenere på, er å gi akkurat passe med informasjon om akkurat det problemet pasienten forteller om.
Det tredje nivået angår seksualrådgivning og konkrete råd (Spesific Suggestions), og her stilles det økende krav til den profesjonelles kompetanse. Her er det nødvendig med en grundig avdekking av problemets karakter og historie. Den konkrete seksualrådgivningen kan gå ut på å vurdere hvilke medisiner som kan ha innvirkning på den seksuelle funksjonen. Man bør f eks vite at man ikke ødelegger den anti- depressive virkningen ved å kutte ut medisinen en helg på permisjon for at en mannlig pasient skal kunne klare å få ereksjon. Det kan også dreie seg om forslag til tryggere sex, spørsmål til refleksjon, rollespille grensesetting i forhold til partner etc.
Det siste nivået, intensiv terapi, er nivået hvor det sexologiske problemet krever at vi henviser videre, som f eks ved behov for behandling etter å ha begått seksuelle overgrep, behov for endokrinolog ved mistanke om hormonelle eller kromosomale forstyrrelser eller henvisning til tredjelinjetjenesten ved behov for utredning av transseksualisme/kjønnsinkongruens.
Dette er altså min begrunnelse for hvorfor vi skal spørre pasientene våre om seksuell helse, og ett forslag til hvordan vi som psykiske helsearbeidere kan gå frem når vi skal ta opp temaet seksualitet med de menneskene vi er her for og ønsker å hjelpe på best mulig og holistisk måte.
Annon, J. & Robinson, C. H. (1978). The use of vicarious learning in the treatment of sexual concerns. I: Lo Piccolo & Lo Piccolo: Handbook of sex therapy (s. 15- 36). Plenum Press, New York/London.
Bates J. (2011). Broaching sexual health issues with patients. Nursing Times; 107: 48, 20- 22. www.nursingtimes.net.
Borut Škodlar & Marija Žunter Nagy (2009). Sexuality and psychosis. Psychiatria Danubina; Vol. 21, Suppl. 1, pp 111–116.
Graugaard, C., Klarlund Pedersen, B., og Frisch, M. (2012). Seksualitet og sunhed. En rapport fra Vidensråd for forebyggelse Kristianiagade 12 2100 københavn ø (rapporten kan fritt lastes ned fra www.vidensraad.dk)
Nusbaum, M. R. H., & Hamilton, C. D., (2002). The Proactive Sexual Health History. American Family Physician. November 1/Vol. 66, nr.9.
Shubulade Smith & Daniel Herlihy (2011). Sexuality in psychosis: dysfunction, risk and mental capacity. Advances in psychiatric treatment. Journal of continuing professional development; 17:275-282.
Association of Reproductive Health Professionals (ARHP). Sexual health fundamentals. Talking with patients about sexuality and seksual health (2010) http://arhp.org/Publications-and-Resources/Clinical-Fact-Sheets/SHF-Talking (sist oppsøkt 22.03.16)
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
