Eline Skår (26) har de siste par årene vært mer innlagt enn ute i det fri. Og hun har vært underlagt tvang ved flere anledninger. I løpet av den tida hun har vært innlagt har hun både opplevd å være maktesløs uten innflytelse, og hun har opplevd å ha medbestemmelse.

- Uansett hvor dårlig jeg har vært så har jeg hele tiden hatt ønske om, og behov for, å være med å bestemme over mitt eget liv. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å bli fratatt all frihet.

Må bli både sett og hørt

Hun forteller at hun fikk inntrykk av at behandlerne mente hun var så syk at det ikke var noen vits å spørre henne.

- Jeg skulle ønske noen hadde spurt hva jeg ønsket. Jeg er sikker på at hvis mine ønsker hadde blitt hørt og tatt hensyn til så ville opplevelsen min ha blitt en helt annen, sier Eline Skår.

Hun har også vært psykotisk og så langt nede at hun ikke har turt å heve stemmen. Hun mener likevel at helsepersonellet bør lytte til pasienter selv om de ikke bruker ordene sine.

- Jeg var livredd, mye på grunn av all tvangen. Og turte ikke si noe. Men jeg tror kroppsspråket mitt var veldig synlig. Å lese andre mennesker er en kunst som helsepersonell bør kunne noe om. Den forknytte holdningen min, tårene - selv om det ikke kom ord fra munnen min vet jeg at kroppen min sendte sterke signaler. Signaler om at om at her må man prøve noen andre løsninger. Det er jo veldig mange måter å løse en situasjon på, poengterer hun og tilføyer: - Det er like viktig å se som det er å lytte.

Veiskille

Etter skifte av sykehus opplevde hun at hun gikk fra null medbestemmelse til at hun i stor grad fikk være med på å ta avgjørelser om sitt eget liv og hverdag.

- Jeg opplevde det som et veiskille. Jeg fikk være med på å bestemme hvilke medisiner jeg skulle gå på. Jeg fikk også lov til å være med på å forme hverdagen og min egen timeplan. Og jeg fikk velge behandler. Disse tingene gjorde et hav av forskjell!

Hun forteller at hun har opplevd å få mye hjelp under tvang, så hun ser ikke på tvangen i seg selv som problemet.

- Når jeg var på det sykeste, så var nok tvangsinnleggelse nødvendig. Men når tvangen utføres slik at pasienten ikke har noe han eller hun skulle sagt, så er det et stort problem. Å være lenge under tvang gjør noe med en – man mister integritet og troen på seg selv, sier Eline Skår.

Medmenneske og ikke bare diagnose

Hva som gjorde at etter sykehusskifte fikk en stor grad av medbestemmelse som hun ikke tidligere hadde hatt, er noe hun har tenkt mye på.

- Kanskje handlet det om at jeg fikk en tilfriskning, men det kan også hende at det er så enkelt at det handlet om en annen kultur sykehuset og avdelingen jeg kom til. Jeg undrer jo på om dette er personavhengig. Jeg håper det ikke er det det, men det kan handle om at noen ser forbi sykdommen og ser pasienten, mens andre ikke gjør det, sier hun og poengterer: - Jeg ønsker å bli behandlet som et medmenneske og ikke en diagnose.

Nå er det omtrent ett år siden sist hun var tvangsinnlagt. Tvang og psykiatri er en tematikk hun er svært engasjert i og ønsker å ytre seg om.

- Vi mennesker trenger alle å kjenne på følelsen av mestring. Jeg har lært at det gjennom brukermedvirkning også er mulig å kjenne mestringsfølelse når man er tvangsinnlagt. Det håper jeg andre pasienter også får mulighet til å oppleve, sier Eline Skår.

Essay av Eline Skår i Tidsskrift for psykisk helsearbeid.