Nå kan det kanskje virke som om det bare er meg som har æren for disse gode historiene. Det er det selvfølgelig IKKE. Dette er teamarbeid der alle trekker i samme retning: Å hjelpe pasientene til å få et så godt liv som mulig, på sine premisser. Jeg bare «fører dette i pennen», som man sier.

• Les mer om recovery på NAPHAs kunnskapsbase psykiskhelsearbeid.no

Det funker faktisk!

Tre av de gode historiene har jeg lyst til å dele med dere, til inspirasjon og glede over dette arbeidet. Det funker faktisk!

Jeg gjør oppmerksom på at jeg har anonymisert de jeg skriver om, ved å gi dem oppdiktede navn og omtrentlig alder. Alle tre er også kjent med innholdet i sin historie, og har godkjent dette.

Jeg ønsker meg noe meningsfylt å gjøre

Trude er ei jente som i mange år har bodd i utlandet. Hun er i tyveårene, og ytre sett er hun ei vakker jente, men har dårlig selvtillit og lavt selvbilde. Hun fikk en dyp psykose da hun var i et annet land for cirka ett år siden, ble hentet hjem av sine foreldre og umiddelbart lagt inn ved en psykiatrisk avdeling i Oslo.

Da jeg møtte henne første gang, fikk vi umiddelbart veldig god kontakt. Den timen vi gikk tur, gikk veldig fort. Vi ble etter det enige om at jeg skulle besøke/være sammen med henne en gang i uka.

Trude var veldig åpen om hvordan hun hadde det, og det er hun fortsatt. Hun åpnet seg for meg allerede ved det andre møtet.

Etter hvert som tida gikk, opplevde jeg at hun var veldig frustrert over at hun ikke hadde noe meningsfullt å gjøre. Hun var opptatt av at verden ikke er et godt sted å være for veldig mange, og derfor var det viktig for henne at det hun skulle gjøre, måtte utgjøre en forskjell. Hun var opptatt av dyrevern og mennesker i nød.

Mitt eget nettverk er ganske stort, og derfor klarte jeg å koble henne til en dame jeg kjenner, og som driver et prosjekt i Afrika. Vi møttes alle tre, og kontakten dem imellom var også strålende. Trude og jeg var blant annet på teater og så ”Trine” i en forestilling, og etter hvert kunne jeg trekke meg mer og mer ut av deres relasjon. Trude hjelper nå til med prosjektet, og man kan tydelig merke at både selvtillit og humør er i stadig bedring.

Jeg tok henne med på meditasjon for en stund siden, og dette er noe hun på sikt har lyst til å fortsette med.

Psykologen i teamet vårt jobber fremdeles med henne, og jeg treffer henne en gang i uka/hver fjortende dag.

Er det ting Trude lurer på eller føler er vanskelig, ringer hun, og da snakker vi enten på telefonen eller møtes litt ”på sparket”.. Jeg opplever at Trude har det mye bedre nå, og at hun i stor grad er i stand til å sette i gang egne prosjekter uten at vi må ”pushe” henne litt.

Vi snakker også mye om hvordan hun skal ta best mulig vare på seg selv i forhold til å forebygge nye episoder. Her kommer dette med medisiner inn. Hun var veldig opptatt av å slutte raskest mulig, men etter at hun og jeg har snakket mye om dette, vil hun nå vente til hun har vært stabil i hvert fall to år før hun begynner å tenke på dette. Jeg har fortalt henne mye om hvordan dette med medisinbruk og det å slutte har fortonet seg for meg, og det tror jeg hun har hatt nytte av.

Trude har også mer og mer sykdomsinnsikt, og dette gjør henne trolig enda bedre rustet til å takle en eventuell nedtur. Jeg har stor tro på at hun vil fortsette å vokse og ta vare på seg selv på en god måte i tida som kommer!

Jeg vil også bli vernepleier

Bjørn er nesten 40 år. Han har hatt mange opp- og nedturer i livet sitt, men framstår som veldig oppegående og selvstendig.

Første gang jeg traff Bjørn, ga han uttrykk for takknemlighet over at jeg har vært så åpen om min sykdom, blant annet gjennom boka mi. Nå skal ikke jeg framheve meg selv på noen måte, men det føltes godt at jeg hadde gitt ham litt håp om at det går helt fint an å leve med en slik lidelse og allikevel fungere godt.

Bjørn hadde vært i en manisk fase rett før han ble skrevet inn i teamet vårt. Da hadde han gjort mange ting han i ettertid synes det er vanskelig å tenke på. Han hadde i tillegg rusproblemer med bruk av amfetamin og delvis alkohol. 

Da jeg traff ham, hadde han akkurat klart å slutte å ruse seg, men følte seg veldig skjør og hadde stadig russug. Allikevel klarte han å holde seg unna. Nå, tre måneder etterpå, er han fremdeles nykter.

Bjørn hadde tatt fag på videregående, og han var veldig interessert i min utdannelse, som er vernepleie. Vi snakket mye om dette, og han uttrykte sterkt ønske om å søke seg til høgskolen  i Oslo/Akershus for å ta denne utdanningen.

Vi reiser ut til Bærum og ser på skolen, og en måned etterpå ligger søknaden i postkassa.

Når det gjelder rusproblemet til Bjørn, tok vi også tak i dette ved at jeg introduserte ham for noen jeg kjenner i NA (anonyme narkomane), og jeg ble med på hans første møte. Dette var noe Bjørn syntes passet ham veldig godt, og han går nå mer eller mindre regelmessig på disse møtene.

Når Bjørn synes livet ”butter litt”, tar vi alltid en ekstra prat. Han kan ringe eller sende melding til meg eller en annen i teamet når som helst på døgnet. Dette gir ham trygghet, selv om han vet at vi ikke svarer midt på natta. Bjørn får mer og mer innsikt i sin egen sykdom, og er i ferd med å finne mange gode mestringsstrategier, blant annet ved å gjøre fine ting for seg selv. Han går turer, drikker thai latte istedenfor 100 gram pulverkaffe om dagen, og han forsøker å endre lite hensiktsmessige tankemønstre. Når han kjenner på symptomer, hjelper det veldig godt at han og jeg snakker litt om at man ikke trenger å bli syk selv om man kjenner noen symptomer - det gjør alle mennesker innimellom.

Bjørn har i tillegg til oss en psykolog utenfor teamet som han er veldig fornøyd med. Så alt ligger egentlig godt til rette for at han kan bli student til høsten, og at han kan få god livskvalitet framover. Jeg traff ham på café i går, og da sa han: «Vet du hva, jeg er så utrolig glad for dette FACT-teamet altså. Det har vært helt gull for meg! Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten dere!»

Men stemmene mine gir seg aldri

En jente, som viser seg å være flere og tredve år, kommer mot meg. Hun ser seg usikkert rundt, og gir ikke blikk-kontakt. Hun sier lite, men er vennlig og høflig.

Dette var mitt aller første møte med Anna.

Anna var alvorlig, og også litt urolig. Hun opplevde at hun hadde problemer med å settte grenser for andre mennesker, og dette var veldig plagsomt. Jeg tilbød meg å være ”forsøkskanin” for henne når det gjelder å være tydelig, og å si fra hvis det var ting hun ikke likte. Etter hvert som tida gikk, ble hun flinkere og flinkere til å si fra, også om ting som ikke hadde noe med vår relasjon å gjøre.

En annen måte Anna og jeg kom hverandre nærmere på, var humor. Jeg oppdaget ganske tidlig at Anna har humor, og etter hvert har hun faktisk begynt å erte meg også. Dette oppleves veldig bra. Hun stoler tydeligvis såpass mye på meg at hun tør å tulle og tøyse uten redsel for å bli avvist.

Psykologen i teamet vårt og jeg jobber veldig parallelt med Anna, og vi tror hun har godt av det. Psykologen snakker med henne om de vanskelige tingene hun har opplevd, mens jeg forsøker å hjelpe henne til å være mer i nuet, le og ha det hyggelig bare gjennom å være sammen.

Anna hører stemmer. Til å begynne med snakket hun aldri om det. Etter hvert begynte hun derimot uoppfordret å snakke om dem. Hun ble glad når hun opplevde at jeg tok både henne og stemmene på alvor. Hun går i en stemmehøringsgruppe, og opplever at dette hjelper godt.

For et par måneder siden skulle Anna være med å snakke om stemmehøring for sykepleiere i videreutdanning. Jeg ble med henne. Hun sa selv at hun var veldig nervøs, men utad så det ikke slik ut. Anna trodde ikke hun kom til å si noe, for det var ei venninne av henne som skulle være hovedtaler. Hun tok allikevel initiativ til å fortelle litt om sine stemmer, og dette ble en veldig god opplevelse for henne. Vi snakker stadig om at hun bør gjøre mer av disse tingene, da Anna er en meget oppegående og intelligent ung kvinne. Hun viser god sykdomsinnsikt, og er klar over at hun antakeligvis må leve med denne lidelsen, selv om hun selvfølgelig stort sett kan holde seg frisk.

Anna sliter fremdeles med litt dårlig selvtillit, men det kommer seg også for hver dag som går. Hun snakker mer, initierer å klemme meg (noe jeg er veldig glad i, og hun aldri hadde gjort før), ler og har faktisk også fått et lite håp om at stemmene en gang skal forstå at de ikke kommer noen vei med å plage henne, - og derfor kanskje forsvinner for alltid!