Godt nytt år!

Å rydde i e-postinnboksen er en klassisk romjulsaktivitet, selv om jeg mer og mer støtter meg til noe en rutinert byråkrat fortalte meg en gang: - Det er underlig, sa han, -hvis du lar selv det viktigste brev ligge lenge nok i skuffa, blir det før eller siden helt uinteressant.

Sånn er det nok med e-post også: Selv de e-postene som får deg til å skvette i stolen og tenke ”dette må jeg gjøre noe med med en gang!”, leser du gjerne et halvt år senere uten den minste sinnsbevegelse.

Men det finnes selvfølgelig unntak. Den første av de gamle e-postene jeg merket meg da jeg nylig hadde romjulsrydding, var datert 20. juli. Avsenderen heter Vally Vegge. Hun er sosiolog og har i flere år levert noen av de mest psykiatrikritiske avisinnleggene som har vært trykket i norske aviser.

Den aktuelle e-posten har et vedlegg. Det er en artikkel som ingen vil trykke, i følge Vegge. Overskriften er ”Psykiatrien tar livet av sine pasienter”.

Min første reaksjon er at det ikke er rart at ikke noen vil trykke en artikkel som har en slik overskrift. Noen og enhver av oss kan mene mye om ”psykiatrien”, enten man forstår den som tjeneste eller akademisk disiplin, og enten man fokuserer historisk eller aktuelt.

Men å hevde at et hjelpesystem tar livet av sine pasienter? I overskriftsform? Når man ikke er desksjef i VG eller Dagbladet? Det virker umiddelbart ikke som Vally Vegge tenker veldig strategisk, i hvert fall.

Samtidig er det kanskje, som Vegge er inne på i e-posten sin, ikke gode nok vilkår for ytringsfriheten på dette området. Standardresponsen på bastant kritikk av psykofarmaka har vært at det er farlig, fordi det kan føre til at folk vil nøle med å ta medisinene sine. Det er selvfølgelig et poeng.

Men samtidig er det farlig å kneble den frie debatten, ikke minst på et område der de som kritiseres, i dette tilfellet legene og medisinindustrien, har stor makt. Det burde heller ikke tale til kneblernes fordel at den offentlige interessen for problemstillingene synes marginal.

Jeg har ikke mye greie på medisiner. Jeg har ikke mye erfaring med psykofarmaka. Jeg har så langt ikke interessert meg mye for medisinbruk på psykisk helsefeltet.

Men det slår meg jo, mens jeg skriver, at om legen hadde kalt inn til familieråd da jeg begynte å få søvnproblemer som tjueåring eller henvist meg til et dagsenter når jeg fortsatt ikke fant ut av livet som trettiåring, istedenfor å skrive ut resepter på innsovningstabletter og valium, ville jeg kanskje ha kommet på sporet av et bærekraftig liv mye tidligere enn jeg faktisk gjorde.

Det får være som det vil: Jeg holder fast på at jeg ikke har mye greie på dette. Og det er på en måte greit: Psykisk helsefeltet er stort og mangfoldig. Alle kan ikke vite alt.

Men på den annen side: Jeg ser ikke bort fra at det blant oss brukermedvirkere kan være en sterk underrepresentasjon av mennesker som har vært utsatt for mye og sterk medisinering. Det er derfor viktig at vi som får ordet, etter beste evne prøver å sette søkelys også på medisinbruk som fenomen på psykisk helsefeltet.

Jeg skal komme tilbake til Vally Vegge. Men først skal jeg gi ordet til et par andre som har noe  å si om temaet.

Først Anne Grethe Teien, tidligere pasient i en psykiatrisk avdeling:

Hennes problemer startet for ti år siden, da hun fikk en psykisk smell mens hun studerte dans i London. Diagnosen var psykose. Hun hadde angst og isolerte seg i økende grad fra venner og kjente.

En ny kollaps noen år senere endte med tvangsinnleggelse, og senere tvangsmedisinering fordi sykehuset mente hun ikke tok medisinene.

– Jeg tok medisinene, selv om jeg var motvillig. Jeg visste at jeg burde gjøre det for å komme meg ut derfra, og at det var dumt å ikke samarbeide, forteller hun.

Teien sier at medikamentene ga voldsomme bivirkninger. Hun fikk en dyp depresjon og mistet evnen til å snakke og tenke klart. Hun, som aldri hadde blitt vurdert som suicidal, forsøkte å ta sitt eget liv i ren desperasjon.

En lege skal også få uttale seg:

Mange pasienter i norsk psykiatri går med en cocktail av medisiner i blodet. Den kan gi alvorlige bivirkninger og i verste fall død, advarer professor og avdelingsoverlege Helge Refsum ved Senter for Psykofarmakologi på Diakonhjemmet Sykehus.

– Mer enn ti medikamenter er ikke uvanlig, og det er betenkelig. Da vet ikke legene hva de gjør, fordi samspillet i kroppen er så komplekst, sier han.

Senteret mottar årlig 40–50.000 blodprøver fra psykisk syke pasienter. Mange av pasientene tar opptil 17 medikamenter. Senter for Psykofarmakologi anbefaler ofte at pasientene reduserer medisinbruken, og henviser dem i stedet til samtaleterapi.

– Noen ganger gis tre-fire legemidler mot depresjon og kanskje i tillegg tre-fire mot psykose. Da blir noe feil. Forskning har vist at for hvert ekstra legemiddel mot psykose, fordobles risikoen for alvorlige bivirkninger og død, forklarer Refsum.

Da er det på tide å slippe til Vally Vegge (du finner artikkelen hennes i sin helhet nederst på denne bloggposten):

Doktoravhandlingen til psykiater Astrid B. Birkenæs (UiO, 2007), som er en norsk studie med et utvalg på over 400 psykiatriske pasienter, bør leses av de rundt 600.000 som nå årlig bruker psykofarmaka i Norge, de vel 150.000 barn, unge og voksne som årlig er pasienter i psykiatriske institusjoner, de rundt 100.000 som i dag lever som uføretrygdede med en psykiatrisk diagnose og de mange tusen som årlig blir etterlatte etter (antatte) selvmord og andre dødsfall i psykiatrien i Norge. 

”Funnene samsvarer veldig godt med det man har funnet i andre land,” sier Birkenæs til forskning.no. Ett funn er at ”forventet levealder ligger mellom 10 og 30 år lavere” enn hos normalbefolkningen, et annet at ”tallene (for hjertedødsfall) forventes å øke de neste tiårene”.

Dette uhyggelige budskapet, til pasienter og pårørende i psykiatrien, om at det ”forventes” en reduksjon i levealderen og følgelig en systematisk økning i den allerede skyhøye psykiatri- og psykofarmakarelaterte dødsraten, mener Birkenæs altså egentlig vi bare skal leve med og finne oss i?

(...)

”Selv om antipsykotiske medisiner kan gi bivirkninger som øker risikoen for hjerte- og karsykdommer, så er det fortsatt svært viktig at pasientene fortsetter å ta medisinene sine,” sier Birkenæs. Og føyer til: ”Når pasientene får antipsykotiske medisiner så kan de bli friske og dermed bedre i stand til å ta vare på seg selv også fysisk.” Dette er legeetisk kynisme på grensen til iatrogen ondskap.

Pasientene skal altså ta, i realiteten oftest tvinges til å ta, medikamenter som beviselig øker dødeligheten og som ”forventes” å forkorte livet med (minst) 10-30 år? At pasientene i psykiatrien ”får lite behandling for kroppslige lidelser”, avslører at pasientene i psykiatrien betraktes og behandles som annenrangs mennesker psykiatrien kan gjøre hva den vil med - og altså med iatrogent overlegg, ut fra psykiatriens selvmotsigende, dissosierte og perverterte måte å tenke behandling på, uten legeetiske skrupler drastisk forkorte livet til pasientene. Pasienter, og pårørende, skal altså bare leve med og finne seg i at psykiatrien med iatrogent overlegg kalkulerer med en reduksjon i forventet levealder på 10-30 år - og snart kanskje 40 år?

Jeg sier takk til Vally Vegge og hennes utlegning av doktoravhandlingen til Astrid B. Birkenæs (Vegge refererer også andre undersøkelser).

Jeg vet ikke hva du tenker, kjære leser, men slik jeg leser både erfaringsstemmen (Anne Grethe Teien, som ble suicidal for første gang etter å ha blitt tvangsmedisinert med psykofarmaka) og fagstemmen (Helge Refsum, som påpeker at forskning har vist at for hvert ekstra legemiddel mot psykose, fordobles risikoen for alvorlige bivirkninger og død), er det vanskelig å hevde at ikke både VG og Dagbladet ofte har hatt langt mer tendensiøse overskrifter enn Vally Vegge har satt på sitt innlegg (”Psykiatrien tar livet av sine pasienter”). Det er også vanskelig å finne andre grunner for at innlegget ikke er tatt inn noen steder (med forbehold om at noen kan ha trykket innlegget etter 20. juli i fjor).

Vi har lenge visst at psykofarmaka kan ha svært ubehagelige bivirkninger. Det er ille nok i seg selv, og sikkert noe som flere av oss burde ha reagert sterkere på, ikke minst når medisinene gis mot pasientens vilje.

Men hvis det virkelig er slik at disse medikamentene, hver for seg eller i uheldige kombinasjoner, også fører til dramatisk forkortelse av livslengden, får det selv en medisin-ignorant som meg til å tenke meg om en gang til.

E-posten fra Vally Vegge skal derfor få beholde sitt røde flagg en stund til.

---

Vedlegg: Vally Vegges artikkel i sin helhet, slik jeg fikk den som vedlegg til e-post 20. juli 2010:

PSYKIATRIEN TAR LIVET AV SINE PASIENTER

Doktoravhandlingen til psykiater Astrid B. Birkenæs (UiO, 2007), som er en norsk studie med et utvalg på over 400 psykiatriske pasienter, bør leses av de rundt 600.000 som nå årlig bruker psykofarmaka i Norge, de vel 150.000 barn, unge og voksne som årlig er pasienter i psykiatriske institusjoner, de rundt 100.000 som i dag lever som uføretrygdede med en psykiatrisk diagnose og de mange tusen som årlig blir etterlatte etter (antatte) selvmord og andre dødsfall i psykiatrien i Norge. 

”Funnene samsvarer veldig godt med det man har funnet i andre land,” sier Birkenæs til forskning.no. Ett funn er at ”forventet levealder ligger mellom 10 og 30 år lavere” enn hos normalbefolkningen, et annet at ”tallene (for hjertedødsfall) forventes å øke de neste tiårene”. Dette uhyggelige budskapet, til pasienter og pårørende i psykiatrien, om at det ”forventes” en reduksjon i levealderen og følgelig en systematisk økning i den allerede skyhøye psykiatri- og psykofarmakarelaterte dødsraten, mener Birkenæs altså egentlig vi bare skal leve med og finne oss i?

Hva har man så ”funnet i andre land”? En studie, presentert i USA Today 4. mai 2007, viser at psykiatriens behandlingsstrategi i dag forkorter levealderen til pasientene i psykiatrien med gjennomsnittlig 25 år, mot ”bare” 10-15 år på 1990-tallet. Utviklingen viser en sterkt negativ tendens. Hovedårsaken til dette er de ”annen generasjons medikamenter” Birkenæs sier har revolusjonert, vel underforstått i positiv retning, behandlingen av psykiske lidelser siden 1995. Hennes paradoksale funn er likevel at et økende antall psykiatriske pasienter i Norge, og spesielt unge og kvinner, vil få forkortet livet med (minst) 10-30 år. 

Studien i USA har et utvalg på 10,3 millioner pasienter og er verdens største undersøkelse av konsekvensene av psykiatriens behandlingsstrategi, et materiale vi i Norge må bruke 100 år på å fremskaffe hvis vi forsket på de vel 100.000 institusjonspasientene i psykiatrien årlig. Utvalget er nesten 26.000 ganger større enn utvalget til Birkenæs. Konklusjonen i studien er at dødsraten for å dø av selvmord, ulykker, hjertesvikt, diabetes (2), pustebesvær, kvelning, lungesykdommer, influensa i dag gjennomsnittlig er 4,5 ganger forhøyet for pasientene i psykiatrien. Forventet levealder for pasientene i psykiatrien er i USA i dag helt nede i 51 år mot altså rundt 65 år for 10-15 år siden. Hvor langt ned skal så den forventede levealderen til pasientene i psykiatrien i Norge før ansvarlige helsemyndigheter reagerer og griper inn?

Hvis hele Norges befolkning ble utsatt for psykiatriens behandlingsstrategi, ville den årlige dødsraten stige fra cirka 0,9 til 4-5 prosent og befolkningen ville være utryddet i løpet av (de neste) 20-30 år. I dag dør rundt 43 000 mennesker årlig i Norge. Med ”psykisk helsehjelp” til alle vil rundt 200 000 mennesker dø årlig i Norge. 

Birkenæs kritiserer at psykiaterne ikke tar ansvar for pasientenes kroppslige helse. ”Det som trengs er en bedre integrering av de somatiske og de psykiatriske tjenestene - så man tar ansvar for hele mennesket,” sier hun.

Jeg trodde psykiatere var leger. Jeg trodde også at psykiatere ikke med iatrogent overlegg, og ikke bare utilsiktet eller uaktsomt, overser pasientenes kroppslige helsetilstand når de behandler ”det psykiske” med psykofarmaka, som jo er somatisk/kroppslig medisin og medikamentering. 

Psykofarmaka er forøvrig ikke medisin i noen som helst seriøs og rasjonell betydning av ordet, men nerve- og hjernelammende kjemisk gift og forskjellige typer rusgiftvarianter. Psykofarmaka påvirker negativt alle vitale kroppslige funksjoner (hjerne, hjerte, nyrer, lever, lunger, stoffskifte, mage, tarm, kjertler, blod, hud, muskler, syn, hørsel, kjønnsorganer, tannhelse). Psykofarmaka gis ofte i høye doser og potensielt meget dødelige kombinasjoner (psykiatriens Heath Ledger-cocktailer, min copyright). 

Psykiatriens medikamentelle behandlingsstrategi mangedobler selv risikoen for nettopp å få de helsenedbrytende og potensielt meget dødelige følgesykdommer (”bivirkninger”) Birkenæs påstår ofte preger den kroppslige helsetilstanden til pasientene i psykiatrien. Her må man selvsagt diagnostisere pasientenes kroppslige helsetilstand før og etter det psykiatrien kaller medisinering. De dramatiske og stygge kroppslige og andre forandringer vi ser hos mennesker som bruker psykofarmaka, tilsier en radikalt annen behandlingsstrategi enn den psykiatriske.

”Selv om antipsykotiske medisiner kan gi bivirkninger som øker risikoen for hjerte- og karsykdommer, så er det fortsatt svært viktig at pasientene fortsetter å ta medisinene sine,” sier Birkenæs. Og føyer til: ”Når pasientene får antipsykotiske medisiner så kan de bli friske og dermed bedre i stand til å ta vare på seg selv også fysisk.” Dette er legeetisk kynisme på grensen til iatrogen ondskap.

Pasientene skal altså ta, i realiteten oftest tvinges til å ta, medikamenter som beviselig øker dødeligheten og som ”forventes” å forkorte livet med (minst) 10-30 år? At pasientene i psykiatrien ”får lite behandling for kroppslige lidelser”, avslører at pasientene i psykiatrien betraktes og behandles som annenrangs mennesker psykiatrien kan gjøre hva den vil med - og altså med iatrogent overlegg, ut fra psykiatriens selvmotsigende, dissosierte og perverterte måte å tenke behandling på, uten legeetiske skrupler drastisk forkorte livet til pasientene. Pasienter, og pårørende, skal altså bare leve med og finne seg i at psykiatrien med iatrogent overlegg kalkulerer med en reduksjon i forventet levealder på 10-30 år - og snart kanskje 40 år?

Dette er hjerterått, men gir oss en høyst betimelig forklaring på alle de tilfeller av overgrep, mishandling og de facto tortur som nylig er dokumentert årlig skjer i psykiatrien i Norge - og en forklaring på ansvarlige helsemyndigheters taushet om den skyhøye og i dag sterkt økende psykiatri- og psykofarmakarelaterte dødsraten.

Selv om det smerter langt inn i sjelen, er det bra endelig å få avslørt at psykiatrien med iatrogent overlegg tar livet av sine pasienter og at den har tenkt å fortsette med det de neste tiårene. Birkenæs skal for så vidt ha takk for at hun, sikkert utilsiktet og naivt, har avslørt psykiatriens behandlingsstrategiske tenkemåte og kyniske agenda og dermed psykiatriens behandlingsbarbari.

At pasientene i psykiatrien, som i utgangspunktet sliter med fysiske, psykiske og sosiale helseskader etter traumer og helsenedbrytende levekår, livsvilkår og ”livsstil”, i tillegg skal utsettes for psykiatriens kyniske behandlingsstrategi, er ikke til å fatte.

Hvis en annen del av helsevesenet hadde gitt uttrykk for samme kynisme og selv avslørt og dokumentert at dens behandlingsstrategi gir en systematisk økende dødsrate, regner jeg med at ansvarlige helsemyndigheter hadde grepet inn. 

Som om dette ikke er nok, så begår årlig minst 100 pasienter i psykiatrien i Norge (antatte) selvmord ved blant annet hengning/kvelning inne på psykiatriske institusjoner (Rapport fra Helsetilsynet 3/2009). Årlig skjer det nå rundt 2000 unaturlige/mistenkelige dødsfall i psykiatrien i Norge hvor det ikke blir oppgitt noen dødsårsak (Statistisk sentralbyrå). Av disse var (i 2006) 11 pasienter under 30 år, 27 under 40 år og 56 under 50 år. Hvor mange av disse (antatte) selvmord og andre unaturlige dødsfall er iatrogene uaktsomme, forsettlige eller overlagte drap? 

Vally Vegge, sosiolog/familiesosiolog