Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (EUP) er en psykisk lidelse som kjennetegnes av vanskeligheter med emosjonsregulering, uklar identitesfølelse, mentaliseringsvansker, impulsivitet og selvskading. Det har tidligere rådet en behandlingspessimisme for mennesker med denne lidelsen, og det har vært lite tro på at endring er mulig.

Tilhørighet viktig

Til tross for dette har det i de senere år blitt utviklet en rekke behandlingsmetoder som har vist seg å ha god effekt. Forskningen som har blitt gjort på dette feltet har sett mest på hvilken behandlingsmetode som har gitt best effekt, og få studier har spurt personer diagnostisert med EUP hva de selv opplevde som virksomt i behandling og i sin egen bedringsprosess. Vi så på dette som svært viktig kunnskap, og har derfor gjennomført en studie med en dybdeundersøkelse av 12 personer diagnostisert med EUP sine erfaringer med bedring. 

Vi fant at det å utvikle en opplevelse av tilhørighet til andre og seg selv var svært viktig. Flere hadde kjent seg frakoblet fra den de selv er, og en viktig del av bedringsprosessen var å koble seg på og bli kjent med sine egne styrker og utfordringer. Det å oppleve en trygg relasjon med behandleren sin fremstod som svært viktig for å muliggjøre en slik påkobling. For å kunne oppleve seg trygg i møte med sin behandler var det viktig å oppleve behandleren som ærlig og genuin. Det innebar å bli møtt med aksept og som en unik person, med tanker, følelser og intensjoner. Spesielt viktig var det at et slikt møte stod i sterk kontrast til opplevelsen av å bli møtt med en diagnostisk merkelapp og definert utfra den - en opplevelse som fremsto som et hinder for å kunne være trygg i behandlingsrelasjonen og fokusere på sin egen bedringsprosess.

Verktøy og tid

Videre var det viktig med eierskap til egen endringsprosess. Mestringstro, og samtidig å ha tilgengelig verktøy i form av ferdigheter lært i behandling, var sentralt for at informantene selv ble egne aktører i egen bedringsprosess. Deltakere som manglet tilgjengelige verktøy strevde med å ta eierskap og vite hvordan de skulle gå frem for at endring skulle skje.

Gruppebehandling fremsto som en forlengelse av prosessen med å koble seg til andre og seg selv. Møte med andre personer som strevde med samme utfordringer var for mange svært godt, fordi det ga en følelse av å «komme hjem». For andre kunne gruppemøter var skremmende og vanskelig. For de aller fleste var grupper noe som ga opphav til en følelse av tilhørighet, og opplevdes hjelpsomt i egen prosess mot bedring. For deltakerne var det viktig å bli gitt tid av behandlingssystemet, men også gi seg selv tid til å la endring skje. Det innebar å ha tålmodighet med egen endringsprosess, og eventuelle omveier og tilbakefall som måtte skje på denne veien.  

Studien lot oss ta fokuset vekk fra hvilken behandling som virket best til å fokusere på hva i behandling som opplevdes virksomt. Vi forstår dette som viktig kunnskap for behandlere for hvordan de kan støtte personer med EUP i deres prosess mot bedring. Samtidig gir funnene håp om at endring er mulig og at dette finner sted i møte mellom mennesker, og ikke nødvendigvis mellom mennesker og metode.

Om den nyutgitte artikkelen (gratis og åpen for alle):

Kverme, B., Natvik, E, Veseth, M., Moltu, C. (2019). Moving toward connectedness – a qualitative study of recovery processes for people with borderline personality disorder. Frontiers in Psychology. 10, 430. DOI: 10.3389/fpsyg.2019.00430