Egenerfaring er en forutsetning når erfaringskonsulenter blir ansatt. Vi skal utøve en profesjonell jobb. Men, hva kan vi si om kunnskapen vi har, utover det at vi har egen erfaring med psykisk helse-utfordringer, eller som pårørende og/eller med tjenester?

I mine 12 år som praktiserende erfaringskonsulent innen psykisk helsevern, har jeg undret meg på hva vår kunnskap er, med grunnlag egenerfaringen - og ut over den. I denne artikkelen presenterer jeg noen sentrale funn fra mastergradsavhandlingen «Å ville møte mennesket».

Spørsmålene jeg stilte

Videre har jeg undret meg over om vår kunnskap, hvordan den dannes og kommer til utrykk i praksis, kan artikuleres. I masterprosjektet har jeg undersøkt hva slags kunnskap erfaringskonsulenter kan bidra med innen psykisk helsevern. Forskningsspørsmålene er: Hvilken innsikt ligger til grunn for erfaringskonsulentenes forståelse av egen kunnskap og deres praksis innen psykisk helsevern? På hvilken måte konstitueres erfaringskonsulentenes erfaringer seg til kunnskap? Hvordan manifesterer erfaringskonsulentenes kunnskap seg i deres praksis? Hvordan kan denne kunnskapen videreutvikles?

For å gjøre denne kvalitative studien har jeg gått i dialog med tre erfaringskonsulenter, med fortellinger fra praksis og ulike teorier om kunnskap. Studien bygger på en praktisk kunnskapsmodell, der ulike typer kunnskap kan stå i et dialektisk forhold til hverandre. Avhandlingen har tittelen: «Å ville møte mennesket». Her er en oppsummering av noen sentrale funn.

Forståelse 

Gjennom en dyptgående personlig prosess har erfaringskonsulentene utviklet innsikt. Starten for forståelsen er egenerfaring fra pasient og eller pårørendes ståsted. I ny kontekst og i møte med andres erfaringer videreutvikles forståelsen. I denne forståelsesprosessen utvikler erfaringskonsulenten kunnskap om både egen og andres erfaring. Gjennom denne kunnskapsprosessen har erfaringskonsulentene i denne studien utviklet en innsikt om at (eksistensial) aksept er en grunnleggende forutsetning for å kunne skape trygghet i møte med et annet menneske. I dette ligger å forholde oss til det som er. Erfaringskonsulentene ser gjennomgående den andre som et menneske som seg selv, det vil si som et unikt menneske med sine erfaringer.

«Taus kunnskap» er ikke taus når den gjenkjennes

Dernest kommer en nysgjerrig holdning og åpenhet for å søke å forstå uttrykkets mening, slik den som opplever det opplever det. Dette viser til en tydelig tilstedeværelse i situasjonen der vi har noen ledetråder til å se og samtidig vet at det er noe vi ikke kan vite. For å forstå mer, søker erfaringskonsulentene den andres forståelse av det opplevde og dens kontekst. Nysgjerrigheten handler om å ville forstå og å komme nærmere. Ved å vise aksept for det som er og at erfaringskonsulentene har vært der selv, hvert fall noe tilsvarende, finns en unik mulighet til å romme virkeligheten og muliggjøres gjenkjennelse. Gjenkjennelsen betegnes av en tosidig innlevelse - menneske til menneske. I dette «mellom-rommet» aktiveres grunnlaget for å oppnå kontakt, der det som er involvert kan komme til uttrykk og utforskes i fellesskap. Gjenkjennelsen medfører en bevisstgjøring av «taus kunnskap», når den gjenkjennes er den ikke lengre taus.

Sam-være for væren

I et møte mellom subjekt og subjekt åpens et mulighetsrom i nåtid, som igjen kan gi mulighet for å skape kontakt – et sam-være. I denne studien viser sam-værets betydning til menneskets mulighet til å være og bli til. Erfaringskonsulentene har en gjennomlevd forståelse av at det å erfare seg selv i verden er et komplekst fenomen. Denne erkjennelsen gjør at erfaringskonsulentene kan kjenne dette igjen i møte med et menneske og dens kontekst, på en slik måte at vi kan tre inn i en situasjon med en kunnskap som muliggjør det å skapeet rom der det for den vi møter kan bli mulig å være og bli til. Å være og bli til viser til det dialektisk forenelige i menneskets «væren» av å være «egentlige» og i forandring på samme tid. «Vi må få være før vi blir til» som «Kine» skrev på en lapp og hang på et speil reflekterer nettopp dette.  

Utkanterfaringer og frigjøring

Erfaringskonsulentene i denne studien har stått på eksistensens rand, erfart innsiden av lidelse og reetablert grunnlaget for en væren og bedring. Vi har noen særskilte utkanterfaringer som det ikke er alle som kan innta et med-erfart «jeg» til og dermed åpne for et «vi» om. «Lisa spør om jeg noen gang har skadet meg selv? Jeg svaret ja, ikke for å dø, selv om dødslengselen var stor, men for å overleve». Mitt svar rommer utslettelse og overlevelse, og dermed en virkelighet Lisa kjenner seg igjen i. Møtet mellom oss, våre erfaringer og den konteksten vi befinner oss i, gir oss mulighet til å forstå noe mer. Den fortiden erfaringskonsulentene bringer inn i nåtid settes i sammenheng med kunnskap for fremtiden, altså å se hva som er og en mulighet for noe mer. Allerede i fortellingen om mitt møte med «Lisa» kan en se at frihet er et av eksistensens vesenstrekk. Min fortid blir bragt inn i min felles nåtid med Lisa, som igjen muliggjør Lisas fremtid. Nåtidsrommet spenner seg ut gjennom fortid, nåtid og fremtid, og utspiller seg sammen med oss i nåtid.

Erfaringskonsulentenes tilkjempelse av fortellingen om vår fortid i nåtid, gjør dette mulig. Uten gjen-inn-vinningen ville det trolig være for smertefullt. Vi må gjen-inn-vinne vår fortid for å kunne ha en forutsetning for fremtid. I dette ligger måten vi forholder oss til vår fortid slik at den kan ta del i vår nåtid, fremtid og innsikt. Gjennom denne tilkjempelsen av ikke-tildekkethet frigjøres vi til å komme i et forhold til oss selv der vi selv eier vår fortelling, og dermed kan være i stand til – med oss selv – å stå i et forhold til verden og til å møte det lidende mennesket i dets «væren».  

Tilgjengelig ved å ha erfart det

Grunnlaget for å finne det jeg fant i denne studien hadde ikke vært tilgjengelig uten å ha erfart det. Det vi utforsker kan være objektiv kunnskap, som det ikke finnes et adekvat tredjepersonsperspektiv på. I dialogen «Mennesket og styrken», som er gjengitt i sin helhet i avhandlingen, avdekkes kunnskapsprosessens struktur og mening. Du må la deg – med din forståelse og uvitenhet, bli involvert, for å finne innsikten. Styrke og viten om egen skjørhet inviterer til å åpne en dialog der sårbarhet og styrke lever med oss. Her synliggjøres erfaringskonsulentenes erkjennelse av at vi må ivareta sårbarheten i oss selv for å kunne se den andre som egentlig – altså i sin subjektivitet med sine opplevelser, erfaringer og med muligheten til å rotfeste sin eksistens som et menneske som er og blir til.

Vi trenger å løfte frem det med mening og eksistensielle behov

Erfaringskonsulentene i denne studien forvalter en viten om hva eksistens betyr. Vi har tapt den, søkt den, tatt et oppgjør, gjort et valg, kjempet oss gjennom og til den. Derfor har vi en viten om betydningen og gjenkjennelsen av dens fravær, - søken etter og oppbygging før oppgjøret, med det som truer den, og ikke minst med dens nærvær i et annet menneskets væren. Dette åpner for å erkjenne mulighetene i det værende, altså en ikke-tildekkethet. Denne studien finner at erfaringskonsulentene i denne studien er spesialister i det eksistensielle. 

Startpunkt for bedring

Tilstedeværelsen er vesentlig i erfaringskonsulentenes praksis. Å gi en nysgjerrig inviterende respons som ikke etterlate den andre alene, er avgjørende. Derigjennom kan en åpne for erkjennelsen av mulighetene i det værende. Den virkeligheten mennesket opplever er den virkeligheten mennesket kan finne grep om seg selv og sin eksistens i. Det er i kontakten med livets erfaring, i bevegelsen og i muligheten ved det værende, vi kan danne grunnlaget for menneskets eksistens, som igjen er startpunktet for å komme i bedring.

Å gi det en stemme

Studien avdekker en kunnskapsprosess der vi både er og har en kunnskap, - med og om menneskets grunnlag for eksistens, som igjen avdekker hva som er virksomt for å komme i bedring. «Det må være essensielt og legge det opp mot livets erfaring», sa en av mine samtalepartnere og med-utforskere. En annen sa: «Uten å ville møte det mennesket som et menneske, og først og fremst det, så kan ikke kontakten oppstå». Ved å ha et subjektontologisk førsteperspektiv og la førstehåndserfaringer komme i tale har jeg i denne avhandlingen forsøkt å gi det en stemme.

Du kan lese hele masteroppgaven her.