I det klare, kalde morgenlyset balanserer jeg langs de gamle togskinnene nordvest i København. Det vekker minner fra oppveksten i den lille bygda i Norge, der toget kjørte gjennom dalen en gang i timen på vei til siste stoppested.
ENGASJERT: Rune Schytte er en filmskaper med hjerte for de som faller utenfor. Han har blant annet laget flere filmer om Housing First. (FOTO: Anders Beier)
ENGASJERT: Rune Schytte er en filmskaper med hjerte for de som faller utenfor. Han har blant annet laget flere filmer om Housing First. (FOTO: Anders Beier)
Heftet er sendt ut til alle landets kommuner, brukerorganisasjoner, kompetansemiljøer, utdanningsinstitusjoner og Helsedirektoratet.
På napha.no publiseres artikler fra heftet enkeltvis.
Jeg ser de tre forlatte togvognene stå litt for seg selv på en åpen plass, ikke så lang unna står den gamle stasjonsbygningen med en lang rampe og forfaller. Jeg stopper opp, går ned fra skinnen for å stille inn kamera, trekker frem filmen, justerer lukketid og blenderåpning, slik at det passer lyset inne i togvognene.
Hjemløsehuset Røde Kors har sendt meg ut for å lage en reportasje om alle de hjemløse som bor i de forlatte togvognene. Bildet jeg har i tankene, av folk som ligger og sover inne i vognen, forsvinner, da jeg ser en stor bamse av en mann stå i åpningen til vognen, med en sovepose rundt halsen og en sigarett rykende i hånden.
-Er det den norske stjernefotografen, spør han og ler godt, så magen rister. Jesper, som vi kaller han, er i perlehumør. Han har vært hjemløs i to år. Campingvognen hans ble fjernet av politiet. Det hadde kommet en del klager fra naboene, siden det alltid var tre, fire mennesker som sov der, og det ikke alltid gikk stille for seg. Jesper har alltid hjulpet de hjemløse som har det verre enn han selv, så han sov aldri alene i campingvognen.
Etter at de fjernet vognen, ble de gamle togvognene vært en god erstatning. Men nå var det slutt, for stedet skulle ryddes for nybygging. Alt ville snart bli fjernet.
Han og jeg går til Hjemløsehuset for å lage intervjuet. Her blir han presentert for Hjemløse Radio og tv, og på under en time er han involvert i utskrivelser og fremtidsplaner. Raskt kommer han med en idé, om at vi skal okkupere en plass han vet om, og sette ut 10-12 campingvogner der, for å huse noen av byens hjemløse.
Argumentet er godt, uken før døde det to hjemløse på gaten av kulden, de ble funnet i sommersoveposer under snøen i en sidegate til Strøget. Røde Kors Hjemløs-huset blir med på ideen og støtter opp under hele prosessen.
Det tar ikke mange dagene før Jesper har sin egen stol, skrivebord og en av husets mobiltelefoner. Det blir kjøpt inn en gammel bil til prosjektet, med hengerfeste, så menneskeløse campingvogner kan hentes.
Vognene blir hentet rundt i det danske land, på alle mulige campingplasser, som vil kvitte seg med forlatte vogner. I løpet av en uke står det 12 mulige bosteder på den okkuperte plassen. Rådet for Socialt Udsatte og «Projekt Udenfor» med Preben Brandt i spissen, går gatelangs og finner de 12 hjemløse i gatene i København, som de tror har mest behov for å flytte inn i vognene for vinteren.
Noen som blir spurt, vil ikke flytte inn i en campingvogn i et nytt samfunn i samfunnet. De vil klare seg selv og være mer alene.
Grønlendere og dansker flytter inn, og snart er campingvognene fylt opp, og den nye viseverten Jesper arrangerer det første fellesmøtet, der alle skal være med å planlegge fremtiden for stedet og skape hovedregler, så stedet kan overleve.
De nye beboerne blir delt opp i forskjellig team, noen rydder opp på området, andre begynner å sette i stand campingvognene, som trenger det. Kvinner henger opp tilfeldige skilt på døren: «Ikke forstyrr» eller «Privatområde», andre arbeider med blomsterkasser, som blir satt på området rundt deres nye bosted.
Dagen etter kommer Jesper stormende inn på Hjemløsehuset Røde Kors med dagens aviser. Gårsdagens aksjon har havnet på forsiden av en av avisene. Artikkel er vinklet med kritikk mot politikerne og støtter initiativet til det nye samfunn. Stemningen er høy, og jeg får et lite filmkamera i hånden, og beskjed om å filme prosessen videre, på nød-vinter leiren. Den er nå døpt «Vinterly». Lite vet jeg at dette er starten på min filmkarriere.
Jesper får det travelt, den lokale butikken og bensinstasjonen klager over stjeling fra beboerne. Nye campingvogner har kommet med nye beboere, som har hørt om stedet. En av de nye vognene står litt for seg selv og det er kun aktivitet om natten. Det viser seg at det er noen pushere fra Christiania som bruker den til å rulle ferdige joints til salg i pusher street, hovedgaten i Christiania, der alt salg av hasj og marihuana pågår.
Det blir innkalt til krisemøte, og det blir lovet på tro og ære at det ikke skal stjeles mer fra lokalmiljøet. Pusher campingvognen blir fjernet, og siden ser vi ikke mer til dem.
Det anarkistiske, nye bomiljøet skaper mye politisk debatt i media. Det blir en enighet om at campingstedet skal gjøres permanent. Vognene skal byttes ut med små boenheter, og prosjektet blir døpt «Skæve hus til skæve eksistenser», som er forløperen til «småhus» i Norge.
Livet går sin gang på «Vinterly». Våren kommer, det blir fest rundt bålet, noen får besøk av sine barn. Grønlenderne forteller sagn fra en forsvunnet fortid, og hundene løper fritt rundt. Naboene klager på bråk og tyveri, og ønsker ikke disse menneskene i sin egen bakgård. Men politikerne er positive til prosjektet, og «Vinterly» blir omdøpt til «På Sporet».
Campingvognene blir fjernet, og de nye husene blir heist ned på samme sted. Alle får utlevert nøkkel, og får egen postkasse. Noen setter opp små stakittgjerder, andre begynner å male veggene, samtidig som noen planter tomatplanter i hagene.
Disse menneskene, som hadde vært hjemløse, fikk etter hvert en midlertidig bolig, og bidro til å skape et nytt sosialt miljø. De delte ansvaret for at hele stedet skulle fungere, og unngå å bli lukket eller fjernet.
Fra å bo mange år på gaten og i herberger, og oppleve ydmykelser, overfall, misbruk og vold, hadde alle et bosted. De fikk følelsen av å skape sitt eget sted, på egne premisser. Flere av de 12 beboerne levde der til de døde. Andre fikk nye, større leiligheter i kommunal regi.
Heftet er sendt ut til alle landets kommuner, brukerorganisasjoner, kompetansemiljøer, utdanningsinstitusjoner og Helsedirektoratet.
På napha.no publiseres artikler fra heftet enkeltvis.
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?