Mennesket du er bak diagnosen blir underordnet når du sier at du er bipolar eller en annen diagnose, til forskjell fra å si at du har en diagnose. Det mener komiker, forfatter og blogger Rigmor Galtung.
«Hei jeg heter «Nina» og jeg er bipolar. Det er så fint at noen er åpne om dette altså Rigmor. Veldig bra at du snakker om det»
Jeg har hørt slike uttalelser mange ganger, og jeg liker dem like lite hver gang!
Det er veldig hyggelig at andre opplever det viktig at noen snakker, men det jeg ikke liker er uttrykket «jeg er bipolar».
Hvorfor liker jeg det ikke? Jo, for det første, alle er vi bipolare. Bipolar betyr motpoler, og vi er til en viss grad både oppe og nede i humør alle mann. Det hadde vært utrolig kjedelig ikke å ha noen svingninger.
En bipolar lidelse derimot er noe annet. Da blir svingningene så store, eller den ene polen (depresjon eller mani) så voldsom at man ikke fungerer. Det blir sykelig.
Det er den ene grunnen til at jeg kjenner irritasjon når jeg hører slike uttalelser. Den andre er at ved å si at man er bipolar, og mene at man er syk, så har man satt seg selv i bås, og man definerer seg ut ifra sykdommen og ikke ut ifra den man er.
Kan hende er det mange som vil si at det jeg holder på med flisespikkeri, men jeg har veldig tro på definisjonens makt.
Jeg har en lidelse, men jeg er den ikke! Den nyansen er viktig for meg. Den har faktisk endret mitt syn på både meg selv og andre.
Hvis man velger å definere seg til å være bipolar, så har plutselig sykdommen blitt det du identifiserer deg med.. Mennesket du er bak diagnosen blir underordnet. Først kommer sykdommen, så kommer du…
Jeg har også møtt mennesker i hjelpeapparatet som har gitt meg «merkelappen» bipolar. For dem er man kun et objekt på lik linje med de som har den samme lidelsen, og man blir behandlet deretter. Du er liksom bare en sykdom, uten menneskelige egenskaper.
Slike hjelpere burde selv bli utsatt for den samme type stigmatisering. Det finnes ikke noe mer uverdig og fornedrende enn å bli fratatt personlighet på den måten.
Enkelte har fortalt meg at det å få en diagnose betydde mye for dem - at de endelig fikk forståelse fra andre. At de sluttet å skamme seg, for man kan ikke noe for at man blir syk med depresjon eller mani.
Skam og skyldfølelse er vanlig i forhold til psykiske lidelser. Vi tenker nok oftere enn andre - med somatiske lidelser - at vi selv er skyld i angsten, den voldsomme manien eller bunnløse fortvilelsen. At vi kan styre dette selv. Å vite at det er en sykdom, på lik linje med en fysisk lidelse, kan gjøre alt litt lettere. Det hjalp meg også, å se at jeg ikke kan noe for dette.
Det viktigste er at jeg er Rigmor. Jeg er datter, mor, søster og venn. Komiker, foredragsholder, vernepleier og forfatter er jeg også. Alt dette er uendelig mye mer av et liv enn å ha en sykdom. Jeg kan ikke tillate meg selv å la sykdommen overskygge resten av livet mitt, av det som er meg og alle de flotte tingene jeg opplever, og alle menneskene jeg møter
Jeg er også lei meg av og til, glad, sur, utålmodig, morsom, grinete, trist, melankolsk, omsorgsfull! Alle disse tingene er meg. Alt dette og mye mer er jeg, men er det noe jeg definitivt ikke er, så er det en sykdom!
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
