De fleste brukerne våre har hatt et tilbud i kommunene en tid, men den hjelpen som har vært tilgjengelig så langt, har vært utilstrekkelig - eller ikke nådd fram.

Teamet skal jobbe nært brukeren

Vi ønsker å gi et tilbud til en gruppe mennesker som i dag ikke har noen klar effekt av det kommunale tjenestetilbudet og som ikke klarer å nyttiggjøre seg tilbudet fra spesialisthelsetjenesten.

VIP-team skal bestå av ansatte med høy kompetanse på mennesker med psykiske lidelser. Vi har personale med lang fartstid innen psykisk helse og de fleste ansatte er høyskoleutdannende med videreutdanning innen psykisk helse og rus.

Når vi skal rekruttere nye ansatte er personlig egnethet veldig viktig, samtidig som vi ønsker å tilknytte oss kompetanse som vi pr i dag ikke besitter. Eksempler på dette kan være vernepleiere og ergoterapeuter.

Våre brukere har ofte en atferd og et hjelpebehov som vi ikke umiddelbart kan forvente at tjenesteytere uten psykiatrisk kompetanse har forståelse for. Teamet skal jobbe nært brukeren enten ved å utføre tjeneste selv eller ved å koordinere og veilede andre tjenesteytere som bidrar rundt brukeren.

VIP - "Very Important Patients"

Tittelen på prosjektet er selvfølgelig ikke tilfeldig. Den gjenspeiler hvordan vi ser på våre brukere. De er våre ”Very Important Patients”. Våre brukere får lett merkelapper som “umulige”, ”ikke behandlingsmotiverte”, ”ingenting hjelper” osv. Ved å snu på denne tankegangen rundt brukerne, ønsker vi å gjøre tjenesteyterne oppmerksom på at det må satses litt ekstra.

Vi må utfordre oss selv, vi må se hvem vi snakker om og lage et tilbud som tar utgangspunkt i dette ene, spesielle og viktige individet. Vi ønsker at det å være en VIP-klient skal hjelpe til å forstørre brukerens rolle og løfte saken deres opp.

Stor innsats - lite resultat

I Grue og Åsnes kommune har ansatte i psykiatritjenesten over lengre tid erfart at noen brukere ikke har hatt god effekt av de tilbudene kommunen har hatt. Tilbudene har vært for eksempel dagsenter, støttesamtaler, miljøarbeidertjenester, hjemmetjenester og oppfølging av somatisk helse. Tilbudet har på mange måter vært omfattende, men ”gevinsten” har uteblitt.

Om vi ser på det tilbudet som har vært gitt, så har intensjonen vært god og innsatsen i noen tilfeller formidabel. Likevel har vi ikke oppnådd ønskede resultater.

I en gjennomgang av dette ser vi at tjenestene som har vært ytt ikke alltid har vært bra nok koordinert og ikke alle tjenesteyterne som har jobbet med brukeren har hatt den nødvendige kompetansen på psykisk lidelse.

I flere av tilfellene ser vi også at det har vært forstyrrende med så mange forskjellige hjelpere involvert, og at brukerens ønsker og opplevelse av situasjonen ikke har blitt ivaretatt godt nok. Psykiatritjenesten i kommunen og fastleger har sett behovet for tjenester fra DPS, men brukerne har ikke sett behovet for dette selv, eller vært i stand til å benytte seg av deres tilbud slik det eksisterer i dag.

DPS Kongsvinger tok initiativet

Brukerne har tross den hjelpen de har fått, ikke fått en bedre situasjon: Behovet for tjenester er like stort. Antall innleggelser er ikke redusert, og brukerneforblir værende i systemet eller ender opp som ”svingdørs pasienter”.

Selve initiativet til prosjektet kom fra DPS Kongsvinger ved Psykolog Arnhild Lauveng, som også er kjent for sin brukererfaring. Hun utarbeidet et forprosjekt som endte opp med en søknad på samhandlingsmidler fra Helsedirektoratet. Både Grue og Åsnes kommune takket ja til invitasjonen om å delta. Med bakgrunn i erfaringer blant ansatte og brukere hos DPS Kongsvinger og kommunene ble det utviklet et kartleggingsverktøy som skal hjelpe oss å avdekke hjelpebehovet og ansvarliggjøre både bruker og hjelper.

VIP-klient

Å beskrive en VIP-klient med få ord er vanskelig. Vi er ikke opptatt av hvilke diagnoser våre klienter har, og problematikken rundt klientene er som regel sammensatt og individuell. Så hvordan finner vi da våre klienter? Ved hjelp av et kartleggingsverktøy ser vi på følgende punkter:

• Arbeidsliv og meningsfulle aktiviteter: Kan personen følge opp et arbeid/aktivitet uten støtte og finner vedkommende trivsel i det?
• Bolig: Kan personen bo alene og klare av daglige gjøremål og hva må til av evt andre tjenester?
• Økonomi: Er vedkommende bekymret for økonomi og klarer hun/han å styre den på en måte som ikke fører til spesielle belastninger?
• Relasjoner: Finnes det gode relasjoner som har vært der over tid? Hvordan er nettverket? Er det relasjoner som ikke er gode?
• Fysisk helse: Kan personen ivareta sin fysiske helse ved å ta kontakt og følge opp lege/tannlege, spise sunt og regelmessig, ivareta personlig hygiene med mer?
• Egenskade/destruktivitet: Fører den psykiske helse og/eller rusproblem til skade for vedkommende eller oppstår det/oppsøker personen risikosituasjoner? Utøver vedkommende vold eller trusler om vold ovenfor andre?

Det viktige i dette arbeidet er helheten. Vi ser på hvor mange områder som er problematiske, hvor alvorlig problemet er innenfor et område og varigheten av det. Dette gir oss et grunnlag for å se hva hjelpebehovet er og om vedkommende skal få et tilbud i VIP-prosjektet.

Det skal være plass til alle i samfunnet

I det konkrete arbeidet holder vi fokus på personen og dennes ønsker. Vi ønsker ikke å skape nye forbrukere av spesialtilrettelagte aktiviteter og vi er veldig forsiktig med å starte opp nye tjenester for våre klienter. Vi ønsker heller at de skal hjelpes til å fungere i vanlige aktiviteter, tilbud og foreninger. Vi er ikke motstandere av opplegg med spesielt tilrettelagte aktiviteter.

Dette henger sammen med hvordan vi ser på klienten som en person. Hvis en pasient er glad i f.eks. mat og sang, og ønsker å bli identifisert som en musikk- og matelskende person, finner vi aktiviteter for mennesker som liker musikk eller mat. – Ikke for en psykisk dårlig person som vil synge og lage mat.

Dessverre har samfunnet og helsetjenestene en lang historie, der ønsket om å fjerne det vi oppfatter som ukjent, alternativt og ikke passer inn har vært dominerende.

Uten å ville starte en stor debatt rundt dette, tenker jeg at fattighus og sanatorium er eksempler på dette fra langt tilbake. Kanskje er forbud mot tigging og fjerning av narkomane fra sentrale bykjerner vår tids måte å håndtere slike “ubehageligheter” på?

Vårt menneskesyn har utspring i at det skal være rom for alle og at folk må sees ut fra deres identitet og ikke deres sykdom.

Brukermedvirkning i prosjektet

I vår kartlegging tillegges brukerens opplevelse av problemet/graden av problemet stor vekt. Dette setter vi sammen med de ansattes faglige vurderinger og hva som blir akseptert i samfunnet for øvrig.

Et eksempel på dette er vår bruker X, som lider av Aspergers syndrom og schizofreni, samt at han i perioder ruser seg mye. Han har en atferd som virker truende, uten å være farlig og han har en livsstil og interesser som gjør det vanskelig for han å ivareta en bolig

For oss som ansatte blir det viktig å hjelpe vedkommende slik at han kan leve det livet han ønsker. Vi prøver å ivareta hans helse og sikkerhet, samt sette inn tiltak som gjør at han ikke spiller seg ut overfor boligeier eller nærmiljø.

Individuell plan

For å klare dette har vi laget en VIP-avtale (IP) med brukeren hvor hans behov er konkretisert og via samtaler har vi funnet løsninger som gir han mulighet for å bestemme hva som er standarden i livet hans og vi får mulighet til å bruke andre samarbeidspartnere for å hjelpe han med det. Hva vi får gjennomført av for eksempel hygiene- og ernæringstiltak fra uke til uke er varierende, men vi har en plan å jobbe ut fra, vi vet hva brukeren vil og tillater, og om det ikke passer i dag vil vi prøve igjen i morgen.

En viktig jobb i dette er å skape rom og forståelse hos andre tjenesteytere for at det er slik det må være. Den dagen vi klarer det, er et stort mål i prosjektet innfridd.

Den nevnte kartleggingen gir også grunnlaget for å lage en IP som vi kaller for en VIP-avtale. Den er skriftlig og forpliktende. Den spesifiserer hva vi skal jobbe med og hvem som er ansvarlig. Den inneholder en kriseplandel og en samtykkeerklæring, samt informasjon om alle samarbeidspartnere og kontaktinformasjon. Avtalen er utarbeidet slik at den tar høyde for lovgivningen da forskjellige kommuner og tjenestenivåer er involvert.

VIP-avtale som kvalitetssikring

Vi har som utgangspunkt at vi skal hjelpe våre brukere med det de ønsker hjelp til. Avtalen fungerer slik at vi blir minnet på hva vi egentlig skulle og hadde avtalt, noe som kan være hjelpsomt fordi det er lett å miste fokus i perioder med hektiske dager for personalet og ikke minst turbulente hverdager for brukerne

Samtidig er det slik at behov endrer seg og kan forsvinne. Vi har laget oss en regel som sier at VIP-avtalen er ferskvare med holdbarhet på maks 6 mnd. Den skal evalueres før den tid, den skal brukes aktivt og alle skal være inneforstått med innholdet.

Vi ønsker å kvalitetssikre prosjektet med en evaluering halvveis i perioden hvor brukere, ansatte, samarbeidspartnere og brukerorganisasjoner får komme med sine innspill. Vi ser det som hensiktsmessig å vente så lenge, dvs ca 2 år, da det har tatt og tar tid å komme over oppstartsproblemer og inn i ”hverdagsjobbing”, og det er erfaringene derfra vi ønsker oss.

VIP-team får ting til å skje! - En brukers opplevelse av det å være med i prosjektet[1]

”Som bruker i VIP-prosjektet føler jeg at mulighetene mine til å bli frisk og fungere i jobb og skole er større. Det å ha noen tett på seg og som kommer med støttende kommentarer gjør at det er lettere å starte opp og gjennomføre ting. Den tette oppfølgingen gjør at jeg føler meg mer ivaretatt og det gir meg en følelse av å være med i et ”opplegg”. Møtene med VIP- team kan være tøffe innimellom, samtidig som jeg gleder meg til dem for VIP-team bryr seg om hvordan jeg har det. Ikke bare med meg selv, men også i hjemmet. Det gjør at jeg får et bedre forhold til orden og renhold, samtidig som jeg får gode tilbakemeldinger når jeg fortjener det og det gjør godt.”

“VIP-teamet har god tid. De hører på problemene mine, og tar seg tid til å hjelpe meg når de fysisk er der, men også til å takle de dagene jeg er alene. De tar seg tid til diskusjoner og samtaler som ikke nødvendigvis er behagelige for dem eller meg. VIP-teamet dekker mange behov. De hjelper med praktiske gjøremål, får humor inn i hverdagen og hjelper meg å reflektere. Det at de prater med meg på en slik måte at jeg forstår mine handlinger og problemer, det betyr mye for meg og min mentale helse. Når behovet for mer hjelp oppstår opplever jeg ofte at jeg blir møtt på det og at de virkelig prøver å hjelpe meg med det jeg trenger der og da. I og med at VIP-team stiller oftere opp blir tiden alene mindre, hverdagen blir mer meningsfull og i noen tilfeller klarer jeg å yte mer. Jeg føler at jeg blir tatt mer på alvor og at det skjer flere ting rundt meg nå enn tidligere. De ser etter enkle og effektive løsninger og er ikke så opptatt av å få meg innlagt i ”hytt og gevær”, jeg opplever at de er flinke til å stå i de vanskelige situasjonene. VIP-teamet bryr seg og får ting til å skje!”

Utfordringer for hjelpeapparatet

Utfordringen er ofte at våre klienter kan være skremmende for dem som ikke har erfaring med psykisk syke mennesker. De blir utrygge på brukeren og seg selv og føler ofte en utilstrekkelighet når det kommer til hva de selv kan tilby. Det resulterer også noen ganger i at vi opplever en motstand i hjelpeapparatet mot å gå inn i slike saker. Da blir vår viktigste jobb å hjelpe hjelpeapparatet til å føle seg trygg og kompetent til å yte de tjenestene de skal. VIP-prosjektet går inn med veiledning, er med for eksempel hjemmehjelpen i hjemmet for å trygge både bruker og ansatt. I noen tilfeller overtar vi og utfører tjenesten, men vi er veldig bevisst på at jobben vår i slike tilfeller er å gi tjenesteyterne i kommunen trygghet og kompetanse til å utføre jobben sin selv.

God dialog med DPS

Et fellestrekk for de fleste av våre klienter, er at de ikke klarer å nyttiggjøre seg spesialisthelsetjenesten slik den er organisert i dag. Likevel har DPS en viktig rolle i vårt prosjekt. Vi ønsker å utvikle et godt fagmiljø i våre kommuner, men det er vanskelig å knytte til seg spesialistkompetanse på små steder. Vi organiserer oss derfor i team hvor DPS kommer og veileder, ikke bare i klientsaker, men også i personlig utvikling. Vi har etablert en god dialog med DPS. Når vi har behov for ytterligere råd og veiledning er de ofte tilgjengelige på kort varsel.

Neste skritt i samarbeidet med DPS er at vi ønsker å få til et system hvor noen har oversikten over alle våre brukere, og som kan komme ut til kommunene på kort varsel for å bistå oss og våre brukere. Å ha folk på ”innsiden” som kan ivareta våre interesser er alltid viktig. Ikke minst i et system hvor personer skifter jobb og roller vil VIP-prosjektet og brukerne være sårbare uten en slik struktur. Vi jobber for at kontakten mellom oss og DPS skal bli mer smidig og forutsigbar. Vi har behov for et system som kan ta imot våre problemstillinger og vi vil lettere kunne kvalitetssikre jobben vår i et mer strukturert opplegg. Erfaringen hittil har lært oss at hjelpebehovet svinger mer enn det spesialisthelsetjensten klarer å følge med på. Slik vi ser det er en VIP-klient allerede vurdert og ”godkjent” av Dps. Vi tenker oss da at våre brukere kan sluses raskere inn i heldøgnsinnleggelse og tettere poliklinisk oppfølging. Ikke for at våre brukere skal ”snike” i køen, men for at mye av jobben allerede er gjort og at en plass i VIP-prosjektet også innebærer muligheter for ytterligere forsterkning hos spesialisthelsetjenesten.

Med VIP-team får vi aksept for at noen klienter må møtes på en alternativ måte, som vi ofte må finne ut av i hvert enkelt tilfelle, og vi ser for oss at dette vil flyte bedre og bedre for hver bruker vi samarbeider om å hjelpe.

Veien videre

Det å starte opp prosjektet har vært en flersidig opplevelse med mange utfordringer og man må vel forvente at det er tungt å dra i gang et slikt prosjekt. Men følelsen en sitter igjen med så langt er at dette har vært givende og dette har noe for seg.

Det at flere spesialiserer seg og blir skikkelig gode på en eller bare noen få ting har mye godt ved seg. Men det hjelper ikke å kunne så mye om å gipse bein hvis du ikke kan lære vedkommende å gå på krykker. Det er det vi prøver på; å få alle de flinke spesialistene rundt våre brukere til å se hverandre og bruke sin kunnskap og erfaring for brukeren - og sammen med brukeren. Det skjer ofte av seg selv, men ikke ofte nok etter vår oppfattning.

Vi har etter et halvt år mange gode erfaringer å vise til, samt at vi i noen tilfeller må erkjenne at heller ikke vi med våre gode tanker og intensjoner når fram. Men selv i disse tilfellene har vi oppnådd noe. Brukerens samarbeidspartnere har samhandlet og gjort seg noen nye erfaringer som de kan bruke ved neste korsvei. Og for brukerens del har vi gitt noen opplevelser av å bli hørt, sett og tatt med på råd. Og når ting ligger mer til rette for det, gjør vi et forsøk til!