Etter seksti innlegg på NAPHA-bloggen gir brukeraktivist Odd Volden deg sine ti bud for ledere og utøvere på psykisk helsefeltet.
Mange har vel en eller annen gang i livet frontkollidert med den danske tellemåten: toogfirs (82), seksoghalvfjerds (76), halvtreds (50), femoghalvfems (95), og så videre. Gleden over å gjøre en god handel i det danske sommerlandet forvandles gjerne til lettere angst når ekspeditøren summerer opp: -Treoghalvfems kroner og halvtreds øre.
Min farfar, som var født på slutten av 1800-tallet, brukte i blant betegnelsen ”et halvt tju´” istedenfor ”ti”. De av oss som har levd noen år, husker sikkert betegnelsen ”snes” (20), som i ”et snes egg”.
Det er lettere å nærme seg den danske tellemåten om man vet at tjue er en sentral markør. Treds (egentlig en forkortelse for tredsindstyve) er 3x20, firs er 4x20. Halvtreds er halvparten av det siste sneset opp til treds (60), altså femti. Det er egentlig ikke så vanskelig.
Jeg har alltid tenkt at "skokk" bare er et annet ord for ”mange”, fordi jeg har sett det brukt i uttrykk som ”en skokk unger”, ”en hel skokk” og så videre. Men Google og vennene hans har nettopp lært meg at også ”skokk” opprinnelig anga en bestemt mengde; nærmere bestemt tre snes (3x20), altså 60.
Derfor dagens overskrift. Etter seksti innlegg (”en hel skokk”) på NAPHA-bloggen gjennom to og et halvt år, fikk jeg forleden en henvendelse som gjorde det naturlig å oppsummere litt.
Klok av skade vet jeg at innlegget kan bli fryktelig langt om jeg ikke pålegger meg selv noen begrensninger. Jeg har derfor bestemt meg for å skrive etter formelen ”De ti bud (med forklaringer)”.
Her er derfor de ti bud til tjenesteledere og tjenesteytere på psykisk helsefeltet fra et - til en forandring - allmektig brukerperspektiv:
Alle tjenesteledere og tjenesteytere på feltet har, uavhengig av hvor de er plassert geografisk og byråkratisk, et ansvar for å bidra til universell utforming for psykisk helse på alle arenaer.
Dette kan indirekte skje gjennom samlokalisering av tjenestene med barnehager, skoler, frivillige organisasjoner eller private eller offentlige bedrifter og instanser.
Dette kan direkte skje gjennom at tjenesteledere går foran som gode eksempler ved å skape arbeidsmiljøer som er preget av at nåværende og nye arbeidstakere vil kunne ha psykososiale funksjonsnedsettelser.
Ethvert tjenested må kunne presentere sine tilbud og sine muligheter for individuell tilpasning og tilrettelegging i en form - skriftlig og muntlig - som er egnet til å vekke interesse, håp og entusiasme hos potensielle brukere.
Enhver tjenesteutøver skal være kjent med eget og samhandlende tjenestesteders informasjon, slik at forhold kan utdypes og dilemmaer forhandles utvungent og uten utsettelse.
Lokal, brukerorientert og dialogisk informasjon er en forutsetning for reelle brukervalg.
Merk også at de egentlige førstelinjetjenestene i dag ikke befinner seg hos helsesøster eller hos fastlegen, men på internett.
Alle tjenesteledere og tjenesteytere skal utvise respekt for brukernes historie, situasjonsoppfatning og selvoppfatning. Dette er ikke til hinder for endringsarbeid, men det bidrar til å sikre at tjenestene ikke kolonialiserer den enkeltes og nettverkets livsverden.
Det finnes utvilsomt mye viktig kunnskap i diagnosekatalogene, men det diagnostiske verktøyet har dessverre alvorlige bivirkninger. Diagnostikk kan bidra vesentlig til reduksjonisme, blant annet gjennom at utredninger, journaler og epikriser begynner å leve sitt eget liv, ikke minst når de brukes av tjenesteutøvere uten at pasienten får anledning til samtidig supplering eller imøtegåelse.
Alle tjenesteledere og tjenesteytere har ansvar for å påtale krenkende, diskriminerende og stigmatiserende tale og atferd, på alle arenaer.
Vi vet at det eksisterer mye nonsjalanse i helse- og sosialtjenestene når det kommer til stigmatisering av ulike brukergrupper. Dette er til hinder for god praksis og må være gjenstand for nulltoleranse.
Alle tjenesteledere og tjenesteytere har et ansvar for å utvikle nye metaforer (bilder) som verktøy i arbeidet mot stigmatisering.
Alle tjenesteledere og tjenesteytere har ansvar for å bidra til at det finnes bærekraftige brukerorganisasjoner - lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt.
Dette kan blant annet skje gjennom at tjenesteledere og tjenesteytere støtter organisasjonene gjennom individuelle eller kollektive medlemsskap i brukerorganisasjonene, gjennom å påta seg tillitsverv i organisasjonene, gjennom å etablere forpliktende samarbeid med organisasjonene, gjennom å åpne tjenestestedene for informasjon fra organisasjonene, gjennom å ansette erfaringskonsulenter med brukerorganisasjonstilknytning eller ved å ansette tjenesteytere som har som sin hovedoppgave å formidle mellom tjenestene og brukerorganisasjonene.
Spesialisthelsetjenesten lønner og rekrutterer fortsatt tjenesteutøvere hvis omkrets på biceps er større enn IQ og EQ. Tjenesteledere som ikke makter å snu denne trenden, må gis andre posisjoner og utfordringer.
Alle tjenesteledere og tjenesteytere skal være kjent med de sentrale aktørene og skjønne de viktigste prosessene på psykisk helsefeltet.
Alle tjenesteutøvere har plikt til å orientere seg - i papiravisene, på nettet, i magasiner og tidsskrifter og i ulike debattfora - om psykisk helstemaer generelt og brukerperspektivet spesielt.
Alle tjenestesteder har plikt til å ha et minstemål av kreative og kulturelle referanser.
Alle tjenesteledere og tjenesteytere har et ansvar for å bistå nettverk som opplever uro eller krise.
På psykisk helsefeltet er det ikke reduksjon av sykdom, men bygging av identitet som er hovedoppgaven for tjenestene.
Begge disse forholdene utfordrer såvel form som innhold i de eksisterende tjenestene.
Alle tjenesteledere og tjenesteutøvere har ansvar for å snu opp-ned på forestillingen om at kropp og sjel pr. definisjon er viktigere enn de nære og fjerne sosiale og samfunnsmessige strukturene og prosessene.
Dette kan blant annet oppnås ved å ansette erfaringskonsulenter, kunstnere, sosiologer og sosialantropologer i tjenestene.
Alle tjenesteledere og tjenesteutøvere har et ansvar for folkehelsearbeid, uansett på hvilket nivå og område de arbeider.
En spesialisthelsetjeneste som ønsker å være spisset mot de alvorligste krisene, samtidig som de sitter på de største ressursene, er et paradoks vi ikke kan leve med.
På dette området må vi lære av de beste tjenestene nasjonalt og internasjonalt. De har klart å flytte hovedvekten av tjenestene ut i samfunnet, og ønsker og klarer å ta et overordnet ansvar for hele oppdrags- og tjenesteregisteret.
Tjenesteledere som ønsker å drive forsøksvirksomhet, det være seg i form av nye brukergrensesnitt, endret lokalisering, medisinfrie tilbud, tjenester uten bruk av tvang, andre personalsammensetninger, e.l., bør få all mulig støtte til dette.
Alle tjenesteledere og tjenesteytere har ansvar for å gi beskjed om uholdbare situasjoner og forhold. Innsynet i og tilsynet med deler av tjenestene er fortsatt for svakt.
Vi trenger mer transparente tjenester. Den aktuelle brukergruppa har ikke alltid de beste forutsetninger for å tolke og bruke sine rettigheter. Det påhviler derfor tjenesteledere og tjenesteytere et ekstra ansvar for å være brukernes advokater og for å sikre tilbakemeldinger fra brukere og pårørende.
Det var det. De nye steintavlene er meislet ut. Vi får håpe at alle tjenesteledere og tjenesteytere følger budene nøye og ikke lar seg distrahere. Hvis ikke, kan det fort gå som det går med Elvis i den lille filmsnutten, med den bydende tittelen Stop, Look And Listen
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
