I 2009 bevilget Stortinget midler til utprøving av ACT-team i Norge. Siden den gangen har noen etablerte og nye team vurdert å dreie i retning av den nederlandske ACT-varianten FACT (fleksibel ACT).

Passer ikke inn

Utgangspunktet for en nyrevidert utgave av ACT-håndboka er primært å presentere modellene ACT- og FACT, hva som skiller og hva som er felles.

I ACT-håndboka står det at selv om helsevesenet kjenner til personer som sliter med å nyttiggjøre seg vårt tradisjonelle hjelpeapparat, har vi et hjelpe- og behandlingssystem som ikke er tilpasset deres situasjon. Vårt helsevesen er laget for brukere som kan forholde seg til avtaler. 

Et av funnene ved ACT-evalueringen så langt viser at ACT-teamene bidrar til å redusere antall liggedøgn på sykehus, og at brukerne er svært fornøyd med å bli fulgt opp av de oppsøkende ACT-teamene

Utfordringer med «nye» modeller

Selv om ACT-utprøvingen i Norge - som har pågått siden 2009 i samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjenesten - viser gode resultater, er etablering av dette nye tjenestetilbudet ikke uproblematisk.

-Innen psykisk helsetjenester i Norge er man ikke så vant til å jobbe etter strikte modeller. For at en modell skal gi resultater, må man være tålmodig og tro mot modellen, før man kan begynne å improvisere på den, mener psykologspesialist Amund Aakerhot, som har laget den nye håndboka om ACT- og FACT-team.

I håndboka trekker han frem disse utfordringene: 

• Å arbeide etter en modell krever mye innsats både fra fagpersoner og ledelse, med tanke på opplæring og implementering
• Samarbeidsutfordringer mellom forvatningsnivåer
• Målgruppediskusjon knyttet til ressursbruk. Fordeling av oppgaver mellom forvaltningsnivåene. Spesielt kommunene er skeptiske til videre satsning på ACT grunnet ressursbruk og snever målgruppe
• Geografiske utfordringer, hvordan tilrettelegge metoden i områder med få aktuelle brukere
• Bruk av individuelt tilpassede behandlingsplaner og kunnskapsbaserte metoder basert på  recoveryorientert tenkning og praksis.
• Viktigheten om å kunne modellen og jobbe fidelity

Likhet og forskjeller mellom ACT- og FACT

Begge modellene arbeider oppsøkende og retter seg mot mennesker med alvorlig psykisk lidelse (SMI). Den store forskjellen mellom modellene er FACT`s veksling mellom teamoppfølging (ACT-nivå) og case-management hvor psykiater og psykolog brukes ved behov.

I begge modellene har recoveryorientert tekning og praksis, med fokus på tilfriskning- og ressurstenkning, en sentral plass. En vektlegger at brukerne deltar aktivt i utarbeidelse av behandling- og kriseplaner. I håndboka presenteres både den amerikanske fidelityskalaen for ACT-team og den nederlandske FACT – fidelity skalaen.  

Assertive Community Treatment - ACT

ACT er laget for å møte behovene til psykosepasienter som det er vanskelig å få etablert kontakt med. ACT-teamet skal gjøre det meste, og arbeidsformen er ressurskrevende rundt få personer. Tenkningen handler om å samle nødvendige tjenester og kompetanser i ett team.
Det at ett team skal ivareta helheten bryter med vår tradisjonelle tenkning.

ACT-modellen er godt dokumentert, og har vært gjenstand for omfattende forskning og evaluering siden sin opprinnelse i USA på 70-tallet.

I håndboka kan du lese mer om ACT-modellen i forhold til organisering, rolle og kompetanse, oppgaver, utredning og behandling.

Fleksibel Assertive Community Treatmen - FACT

FACT-modellen ble utviklet i Nederland gjennom praktisk erfaring med ACT og case management. I dag er modellen en av de mest sentrale bærebjelkene i oppfølging av personer med psykiske lidelser.

Til forskjell fra Nederland er kommunalt psykisk helsearbeid omfattende utbygd i Norge. Kommunene er hos oss viktige tjenesteytere innen rus- og psykisk helsefeltet, og det vil være vanskelig å tenke seg etablering av FACT-team uten solid forankring i kommunen.

Hovedprinsippene i FACT

• Omfatter alle brukerne med alvorlig psykisk lidelse (SMI)  i et opptaksområde
• Behov for langvarig og koordinert oppfølging
• Oppsøkende arbeidsform «gå dit brukeren er»
• Av hele SMI-populasjonen vil 20 prosent kreve oppfølging på ACT-nivå
• De øvrige 80 prosent får recovery-orientert indindividuell case-management-oppfølging