Ingen kommer utenom musikken. Det vil si, det er visst alltid et unntak som bekrefter regelen: Jeg mener å ha lest i et intervju med fotballguruen Egil Drillo Olsen at han ikke har glede av musikk i det hele tatt. Men ellers er det vel slik for de aller fleste av oss at sangen, musikken og dansen er de mest grenseoverskridende og rørende kommunikasjonsformene vi har.

Jeg har heldigvis vokst fra den verste sportsidiotien. Jeg var hardt rammet som ung, både som utøver og tilskuer. Men det er altfor mye fotball i verden (der fikk du tilbake med samme mynt, Drillo). Det er mye annet å bruke tida på.

Start-hymnen

De siste årene har jeg likevel for det meste takket ja når jeg er blitt invitert med på Starts hjemmekamper av en kamerat. I begynnelsen brukte jeg det meste av tida til å irritere meg over ett eller annet (det er sikkert en del av personlighetsforstyrrelsen): Det var for mye reklame- og sponsormas. Det var trange seter. Det var kaldt. Jeg fikk sola i øynene. Lagets spillestil var for ambisiøs i forhold til ferdighetene. Publikum var (i likhet med meg) for negative (mennesker med personlighetsforstyrrelser er muligens overrepresentert på fotballtribuner). Og Start-hymnen, selvfølgelig: Noe så pompøst og latterlig.

At voksne folk kan synge noe slikt i fullt alvor:

Det blir stille på fjorden
Bådane drar hjem
Med smag av salt i munnen
kommer æ endelig frem
Går i land ved Sør Arena
og mågan skriger START
Æ hører Menigheden synge
Hjertet banker så hardt

Heltane fra Sørlandet,
kledd i gult og svart
Uden frykt i øyane
Kjemper for IK Start
Vi skal bryde bølgane
Sammen skal vi slåss!
For skuda er trygg på vannet,
og mannskabet best i landet:
IK Start, heltane fra Sørlandet
IK Start! Vi æ heltane fra Sørlandet

Lengre halveringstid

Jeg er fortsatt bare sånn måtelig interessert i hvordan det går på banen. Jeg føler meg fortsatt ikke helt hjemme på Sør Arena. Men jeg må bare innrømme at Start-hymnen er i ferd med å fange meg.
8. mai så jeg Start tape for Ålesund. Det var ikke noe å rope hurra for. Men før kampen kjente jeg at jeg var nærmere å konvertere til sørlending enn noen gang før. Når forsangeren sang strofen ”For skuda er trygg på vannet, og mannskabet best i landet” var det like før en tåre presset seg fram i øyekroken.

Jo, det er noe med sangen og musikken som gjør at man blir mer forsvarsløs enn ellers. Musikken taler fra og til hele kroppen. Musikk har lengre halveringstid enn ord.

Jeg vet ikke hvordan det står til med musikkterapien på psykisk helsefeltet for tida. Forsvant musikkterapeutene sammen med ergoterapeutene under nedbyggingen av institusjonene? Hvor er de i så fall nå? Vi må uansett se til å hanke dem inn igjen så fort som mulig.

Musikalsk selvhjelp

Jeg har i forskjellige sammenhenger brukt musikk-klipp fra YouTube når det har vært nødvendig med en pause fra alle ordene - mine og andres. I dag tenker jeg å dele noen av disse klippene med NAPHA-bloggens lesere.

Kanskje har du som leser dette også et klipp eller to fra YouTube som du kan tenke deg å bringe videre? Da bruker du kommentarfeltet til NAPHA-bloggen, limer inn linken, med eller uten kommentar, og vips, så er NAPHAs musikalske selvhjelpsgruppe et faktum.

Historien om Karen Carpenter er noe av det tristeste jeg vet. The Carpenters fungerte dessverre ikke som musikalsk selvhjelpsgruppe for Karen. Spiseforstyrrelsens kompleksitet kommer godt til uttrykk i dette klippet - hvem kan forstå at denne vitale og livsglade jenta bærer på en psykisk smerte som skal føre til hennes død sju år senere?

Vi trenger en salme for å komme oss videre. Peter Skellern og koret Libera får mikrofonen og synger Rest In Peace. Hvil i fred, Karen, vi glemmer deg aldri.

Rundt midnatt

Ikke fullt så alvorlig, men plagsomt nok: Mange av oss sliter med nattesøvnen i perioder av livet. Hvis du er en av dem som ikke kommer deg i seng på riktig side av midnatt, er ikke Wes Montgomery den verste følgesvenn du kan ha. Hør ham spille Round Midnight.

Rundt midnatt er også navnet på et fantastisk jazzprogram på NRK P2 - jeg skjønner ikke hvordan Jan Ditlev Hansen kan finne fram til så mye nydelig musikk uke etter uke. Det er ikke ofte jeg blir stum, men i møte med Jan Ditlev er det bare å bøye seg i støvet og lytte til hver tone.

Hvis du ennå ikke har sovnet, må du prøve I Loves You Porgy med Keith Jarrett. Kommer ikke Ole Lukkeøye nå, har jeg ikke flere råd, men kanskje noen andre i NAPHAs musikalske selvhjelpsgruppe vet om virksomme voggesanger for voksne?

Når det er sagt, skal vi jo ikke sove bort sumarnatta. Teksten til Vi skal ikkje sova er skrevet av en slektning av meg, Aslaug Låstad Lygre. Det kan hende vi finner en versjon av ”Sumarnatta” også på YouTube? 

Måker og bluebirds

Dagens blogginnlegg blir litt kortere enn vanlig. Det vil si: hvis du tar deg tid til å høre på alle musikkforslagene mine, blir det sikkert lenger enn vanlig.

Jeg runder av dagens musikkterapi med det fineste klippet jeg har funnet på YouTube til nå: Eric Clapton med Over The Rainbow. Jeg vet ikke helt hva musikkuttrykket ”groove” omfatter, men jeg har en følelse av at Clapton & bandet virkelig har funnet ”grooven” her – det ruller og swinger, det er velkjent og nytt, det er avslappet og tett, det er superproft uten å være ”flinkis”.

Og så er det jo mye håp i denne sangen:

Someday I'll wish upon a star
And wake up where the clouds
Are far behind me
Where troubles melt like lemon drops
Away above the chimney tops that's where you'll find me

Somewhere over the rainbow
Skies are blue
And the dreams that you dare to dream
Really do come true

If happy little bluebirds fly
Above the rainbow
Why, oh why, can't I

Ringen er sluttet - vi startet denne lille musikalske rusleturen med måkene ved Sør Arena og avslutter med ”little bluebirds”. Hvis måker og ”bluebirds” kan - hvorfor skal ikke vi kunne?