Heimburg understreker at de fleste av oss er pårørende i løpet av livet.

-De aller fleste har nære og kjære som i løpet av livet rammes av sykdom, ulykke, eller av andre årsaker strever med livet, sier hun.

Sårbar i én relasjon - ressurssterk i en annen

Hun peker dessuten på at vi alle, som en del av fellesskapet, er viktige som hjelpere og støttespillere for andre. Lite kan bety mye, særlig når livet oppleves som ekstra strevsomt.   

-Vi vil alle, i ulik grad, veksle mellom å være en som trenger hjelp, og en som står nær noen som trenger hjelp, sier Heimburg.

Derfor mener hun at offentlige helsetjenester, ved å trekke inn personer og ressurser i lokalsamfunnet, kan bidra til at det skapes velferd i fellesskap mellom mennesker. Det gir folk mulighet til å skifte rolle fra å trenge bistand, til å gi, som ifølge Heimburg gir en god dynamikk.

-Forskning fra Danmark viser at innbyggere i sårbare livssituasjoner kan utvikle seg fra marginalisert til likeverdig deltager, når de har mulighet til å gli mellom ulike roller i hverdagen. Folk kan være sårbar i én relasjon og være ressurssterk i en annen. Med større bevissthet om dette kan vi gjøre det mer vanlig å gi og få støtte etter behov, hevder Heimburg.

Som eksempel bruker hun pårørende i en familie der en forelder har fått en alvorlig sykdom.

-Der kan det være behov for å få «landsbyen» tettere inn i familien, for eksempel frivillige familievikarer som kan hjelpe til med praktiske gjøremål og være ekstra støtte for at barna skal kunne delta på fritidsaktiviteter. Eller former for mikrofrivillighet som appen «nabohjelp», der familien kan legge ut at de trenger hjelp til for eksempel å få stelt hagen i en krevende livssituasjon. Motsatt kan pårørende være en ressurs for andre som trenger hjelp, for eksempel ved å delta aktivt i likemannsarbeid med samtalegrupper, veiledning, møteplasser og støtte for andre pårørende, sier hun.

-Mennesker er menneskers beste helsekilde

Hun mener velferdsstaten gir en helt grunnleggende trygghet i samfunnet vårt, og at disse rettighetene trengs også fremover. Samtidig må det være noe mer enn bare rettigheter.

-Vi må gå fra et transaksjonsbasert velferdssystem som innfrir rettigheter, til offentlige tjenester som i større grad skaper velferd gjennom samspill med sosiale nettverk, frivillighet og andre ressurser der   folk bor og lever.

Heimburg omtaler dette som relasjonell velferd. Begrepet ble først introdusert av den anerkjente sosiale entreprenøren britiske Hilary Cottam.  

-Kjernen i denne måten å skape velferd på er menneskelige relasjoner. Mennesker er menneskers beste helsekilde. Når mennesker føler seg støttet av andre medlemmer av «flokken», så skjer det endringer, sier hun.

-Føler ikke de har fritid

Heimburg mener derfor at man bør styrke mulighetene for å koble sammen folk og ressurser i lokalsamfunnet, på måter som gjøre det enkelt og naturlig å både gi og få støtte etter behov.

-I dette perspektivet er ikke velferd noe som måles i antall tjenester eller minutter med offentlig hjelp, men i innbyggernes opplevelse av å ha et godt liv, med god helse og livskvalitet, sier hun.

Heimburg poengterer at god hjelp til pårørende både kan være at deres nærmeste finner et fellesskap eller aktivitet som gir dem mening, eller at den pårørende selv finner noe som gir energi i hverdagen.

-Meningsfylte aktiviteter og fellesskap for den som selv er syk eller sliter, letter situasjonen også for nærmeste pårørende. For den pårørende kan det også være viktig å selv få delta på arenaer som gir avkobling fra det vanskelige. Mange føler de ikke har en fritid, sier Heimburg.

Mer enn kamp for rettigheter

Hun kaller tankesettet med å spille på ressurser i lokalmiljøet for en vridning i logikk.

-Tankesettet jeg inviterer til er å først og fremst betrakte kommunen som et fellesskap, der tjenestene og institusjonene vi har krav på er viktige, men de kommer som nummer to. Tjenestenes bidrag blir å styrke de ressursene som er i og mellom folk, og for øvrig bidra til å tette hullene der det trengs.

Hun mener en slik tilnærming kan være med og snu pårørendes hovedfokus.

-I dag tenker mange pårørende at de kjemper en kamp mot systemet, for å ivareta rettigheter og få livet til å gå opp når noen blir syk. Med praktisering av relasjonell velferd får man en vriding fra ikke bare å kjempe for rettigheter, til at pårørende både blir verdsatt som en ressurs og får redusert belastningene ved at gode krefter i lokalsamfunnet knyttes sammen, mener Heimburg.

Nettverksmøter og åpen dialog

Nettverksmøter og åpen dialog trekker hun frem som gode metoder for å få brukt ressursene rundt folk.

-Man inviterer den som trenger tjenester og familien rundt, kartlegger hvem som er viktige for dem, og inviterer dem inn til et samarbeid. Hensikten er å se hva man har å bygge på i eget nettverk og i lokalsamfunnet, samt hva kan tjenestene bidra med, sier hun.

For tiden jobber hun med et doktorgradsprosjekt, som har tittelen «Det trengs en hel landsby». Det handler om sosial inkludering blant familier med barn i barnehage.

-I barnehagen, som omfatter nesten alle barn i Norge, så er det mange som også er pårørende. Enten at barnet er pårørende ved at nære omsorgspersoner og nettverk er syke eller strever med livet, eller at foreldre eller andre omsorgspersoner er pårørende for barnet. Dersom familier og ansatte i barnehagen, i samspill med lokalsamfunnet rundt, bygger sterke sosiale fellesskap der det er naturlig å støtte hverandre også når livet røyner på, så kan det bidra til økt livskvalitet og støtte både for de som trenger hjelp og nære og kjære som står rundt dem, mener Heimburg.

Skapte sosialøkonomisk kafé

Relasjonell velferd, eller samskaping, kan ifølge Heimburg foregå både på individ-, gruppe- og samfunnsnivå. Poenget er å bringe sammen aktører som har ulike ressurser, kunnskap, engasjement og ideer som kan bidra til å løse problemer og forløse muligheter.

-Samskabelsesrådet i Silkeborg kommune i Danmark er et eksempel på hvordan man kan jobbe med relasjonell velferd og samskaping på alle nivåer samtidig. De laget et møteplass i et «medborgerhus» der blant annet innbyggere med psykisk sykdom, pårørende, frivillige, virksomheter, fagfolk og politikere møttes regelmessig for å finne løsninger i fellesskap, både i politikkutvikling og på det praktiske planet.  En av ideene som ble realisert var en sosialøkonomisk kafé med åpen pårørenderådgivning i medborgerhuset, forteller hun

26. september holdt hun innlegg om disse temaene, kalt Samskaping av velferd, under Pårørendekonferansen 2019. Les også rapport av Dina von Heimburg og Hege Hofstad, om Samskaping.