Ved seksjon for tidlig psykosebehandling på Oslo universitetssykehus (OUS) har de gode erfaringer med å kombinere arbeid med kognitiv trening og teknikker fra kognitiv atferdsterapi. Samarbeidet mellom behandlere og fullt integrerte arbeids- og utdanningsspesialister er en svært viktig del av dette.
ARBEIDSRETTET BEHANDLING: Kari Mette Sørgård (til venstre) og June Ullevoldsæter Lystad deltok på en fagsamling for arbeids- og utdanningsspesialister på Gardermoen i oktober. Der fortalte de om hvordan seksjon for tidlig psykosebehandling ved Oslo universitetssykehus jobber for å tilby arbeidsrettet behandling. Foto: Terje Petter Leiros/NAPHA
ARBEIDSRETTET BEHANDLING: Kari Mette Sørgård (til venstre) og June Ullevoldsæter Lystad deltok på en fagsamling for arbeids- og utdanningsspesialister på Gardermoen i oktober. Der fortalte de om hvordan seksjon for tidlig psykosebehandling ved Oslo universitetssykehus jobber for å tilby arbeidsrettet behandling. Foto: Terje Petter Leiros/NAPHA
Seksjonen er til for unge mennesker i alderen 17-30 år med etablert eller mistenkt førstegangspsykose. Siden 2018, har de tilbudt arbeidsrettet behandling gjennom et prosjekt de kaller «IPS +».
De har erfart at arbeid er noe som er svært viktig for mange i pasientgruppen, og ikke minst at det er mulig. Rundt halvparten av alle pasientene som får arbeidsrettet behandling ender opp i lønnet arbeid, noen i 100% og noen med gradert trygdeytelse. I tillegg er det en andel som er i utdanning.
– Arbeid er mulig selv om man har en alvorlig psykisk lidelse, og det kan faktisk være ganske god terapi hvis man finner den riktige jobben, sier June Ullevoldsæter Lystad, forskningsleder for IPS+.
Seksjon for tidlig psykosebehandling (TPB) er en spesialseksjon ved OUS. I tillegg til utredninger knyttet til diagnose og funksjon, gir TPB behandling og rehabilitering til pasienter med tidlig psykose der tidligere behandling andre steder ikke har lykkes godt nok.
– Vår kliniske vurdering om at «dette tror jeg nok ikke du får til», viser seg ofte å være feil. Det er umulig å forutsi hvordan det vil fungere i praksis, derfor er det viktig å gi den muligheten, sier Olivia Schjøtt-Pedersen, som er psykolog og har en koordinerende rolle i forskningen på IPS+.
– Det er en balansegang: vi må ikke bare snakke om arbeid, vi må også komme med et reelt tilbud. Noen ganger ender det tilbudet med at arbeids- og utdanningsspesialisten blir stående alene hos den aktuelle arbeidsgiveren – men det gir også informasjon. Da vet vi at det kanskje ikke var helt riktig eller for skummelt og da kan vi jobbe med det, sier Kari Mette Sørgård, metodeveileder i «IPS+»-prosjektet og arbeids-/utdanningsspesialist.
Hun forteller at de har mange eksempler på at noen får et tilbud om jobb, og at det går langt bedre enn de kunne se for seg:
– Det er lett å tenke at «vi må vente litt» når pasienten er veldig dårlig, men jeg er ikke så sikker på det.
Pasientene de snakker med oppgir flere grunner til å ønske seg ut i arbeidslivet. Det kan gå i behov for noe meningsfullt i hverdagen eller bedre økonomi, men det kan også handle om identitet:
– Ønsket om å føle seg normal, å finne en plass å være som alle andre, er noe pasienter ofte trekker fram, forteller Sørgård.
Hun beskriver det som et rom der man kan slippe «uniformen» det er å være pasient, der identiteten blir noe annet enn å være syk.
– På et tidspunkt, når noen har vært syk ei stund kan det være vanskelig å huske at det faktisk går an. Som behandler er det også lett å glemme det, men kanskje må behandler være den som spør, for å hjelpe vedkommende å huske, sier Schjøtt-Pedersen
Pasientene i seksjonen får tilbud i opp til fem år, og de får prøve ut ulike løsninger, arbeidsplasser og yrker. De får finne ut av hva som er interessant for dem og hva som er mulig å få til.
– Mange blir dårlige på videregående eller tidlig i et studieløp. Alle lurer jo på «hva vil jeg gjøre?», sier Schjøtt-Pedersen
Hun forklarer at det handler om normalisering av vanlige prosesser, og Lystad sier seg enig:
– Det er lett å gjøre personer med alvorlig psykisk lidelse til en veldig spesiell gruppe, men det er for pasientene våre som for oss alle. I 20-årene er det mange av oss som prøver og feiler, men denne gruppa har på grunn av sykdom ikke nødvendigvis hatt den muligheten, sier Lystad.
IPS+ er en kombinasjon av IPS (individuell jobbstøtte) og elementer fra jobbmestrende oppfølging. I tillegg til prinsippene i IPS, tilbys teknikker fra kognitiv adferdsterapi (KAT/CBT) og kognitiv trening rettet mot problemstillinger som oppstår i jobbsituasjoner, men også mer generelt mot vansker man kan ha ved en psykoselidelse.
– Selv med en så sterk modell som IPS, er det fremdeles mange som strever med arbeidsfunksjon. Vi tar utgangspunkt i vansker mange med psykoselidelser kan ha, for eksempel kognitive vansker eller ulike symptomer og tilbyr kognitiv trening og terapiteknikker for å hjelpe, sier Lystad.
Lystad opplyser at kognitiv atferdsterapi i klassisk forstand er noe som tilbys av behandlere/miljøpersonale med utdanning i dette.
– Arbeids-og utdanningsspesialistene har imidlertid opplæring i bruk av teknikker fra KAT og anvender disse i sitt arbeid med jobb/studiestøtte, utdyper hun
Sosiale situasjoner på jobben er noe mange frykter. Det kan handle om angst, manglende erfaring, at det er lenge siden man har vært i jobb eller psykotiske symptomer.
Gjennom å trene på disse, kan en forebygge problemer før de oppstår eller lære seg strategier for å håndtere det som blir vanskelig. Som en del av dette arbeidet, har de blant annet tatt i bruk VR-teknologi.
Denne treningen kan bestå av mange forskjellige teknikker myntet på mange forskjellige utfordringer, men som eksempel nevner Sørgård en sjef som ikke hilser en morgen. Kan det være andre forklaringer enn at sjefen er sur på deg og kommer til å si deg opp?
– I praksis vil det si at vi kan bruke de kognitive teknikkene i situasjoner på arbeidsplassen, sier Sørgård.
Seksjonen har opprettet en kognitiv treningsgruppe som står for dette tilbudet. Gruppen består av ulike faggrupper (sykepleiere, vernepleier, ergoterapeut, psykologer og arbeids-og utdanningsspesialister).
Sørgård trekker fram samarbeidet mellom behandlerne og arbeids-/utdanningsspesialistene som suksessfaktoren for tilbudet:
– Suksessfaktoren vår er at vi kan sparre: vi sitter ikke alene, vi kan drøfte sammen. Det er trygt å ha en person som kjenner pasienten like godt som oss, å vite at vi alltid har noen som kan støtte og hjelpe.
– Det at behandler ikke kan forutsi hvordan det vil gå, betyr ikke at det ikke er behov for behandler i prosessen. Selv om vi behandlere ikke på noe vis skal vurdere om noen er klar for arbeid, betyr ikke det at vi ikke skal bidra i arbeidet med arbeid. Behandlere vet for eksempel masse om sårbarhet og tilrettelegging, det kan være kjempenyttig i forbindelse med jobb, sier Lystad.
Sørgård forteller at det var en del skepsis til denne måten å jobbe på, og at de har lagt en innsats i å få klinikere til å stole på at det de gjør skal være til gagn for pasientene:
– Vi skal følge pasienten til de er trygge i sin arbeidssituasjon. Det trenger ikke være 100 %, det kan være noen timer i uka.
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?