-Utviklingen i fagfeltet vårt har ikke gjort oss til bedre hjelpere, mener psykolog Scott Miller. Løsningen hans er å øve som musikere og idrettsutøvere, særlig på å styrke relasjonen til brukeren.
LYN-STAGNASJON: -Vårt personlige nivå for hvor dyktige vi blir som terapeuter når sitt toppunkt og flater ut etter bare 50 timer, sa Scott Miller da han besøkte Norge denne uken. Øving og terping på detaljer er måten å unngå stagnasjon, mener han. Foto: Møyfrid Kjølsdal/napha.no.
LYN-STAGNASJON: -Vårt personlige nivå for hvor dyktige vi blir som terapeuter når sitt toppunkt og flater ut etter bare 50 timer, sa Scott Miller da han besøkte Norge denne uken. Øving og terping på detaljer er måten å unngå stagnasjon, mener han. Foto: Møyfrid Kjølsdal/napha.no.
Utdypende informasjon om de forskjellige studiene som det henvises til i artikkelen, finner du på Scott Millers internettside og spesielt i The Outcome of Psychotherapy: Yesterday, Today, and Tomorrow, av Scott D. Miller, Mark A. Hubble, Daryl L. Chow, and Jason A. Seide.
Siden 1974, da det første metaanalytiske studiet ble publisert, har vi ikke blitt flinkere til å behandle pasienter. Studier fra USA viser at vi faktisk er blitt dårligere til å behandle schizofreni, hevder han. – Hva skjedde?
-Det er blitt skrevet over 10 000 «how to»-bøker om hvordan psykoterapi skal gjøres, og de er helt forskjellige. Det er klart at når det finnes så mange så har vi absolutt ikke peiling på hvordan psykoterapi virker. Vi vet at det virker – men ikke hvordan, sier Miller.
Og hovedpoenget hans er at selv om vi vet at det virker, så har det ikke gjort oss bedre som terapeuter – effektmålene ligger på samme nivå som for førti år siden. Mens trippel piruett i kunstløp var utenkelig for førti år siden, og barn i dag spiller de samme stykkene på piano som bare komponisten selv klarte på 1800-tallet, går det ikke fremover på samme måte innen psykisk helse.
Noe av årsaken til dette er at vi lar det faktum som utgjør minst for resultatet, nemlig diagnosen, bestemme hvilken behandling pasienten skal ha, sier han.
-Vi har 145 manualbaserte behandlingsformer for 51 av de 397 mulige diagnostiske gruppene som finnes. I dette ligger det en oppfatning om at dess flere diagnoser vi ser og flere behandlingsmåter vi finner opp, så medfører det en utvikling. Men fakta er det motsatte; vi blir ikke bedre til å gjøre det vi gjør.
-Det fører bare til at vi blir bedre til å forklare pasientene våre hva som feiler dem, men ikke til å hjelpe dem med problemene, sier Miller, i sitt innlegg på Forum for rus og psykisk helse i Sogndal 26. april.
David Ricks fikk i sin studie i 1974 frem det ubehagelige faktum at noen terapeuter er bedre enn andre, og at det er denne forskjellen som fører til bedre resultat hos pasientene. Men fagfeltet har ikke tatt i bruk dette faktum for å forbedre seg. Det er tydeligvis hard kost å svelge at det er terapeuten det står på. Ikke før i 2003 ble det gjort nye studier på dette, av blant annet Lambert og Lumborsky.
Noen terapeuter er konsistent bedre enn andre, og denne forskjellen er ikke relatert til alder, kjønn, arbeidsmengde, teoretisk orientering, sosiale ferdigheter, profesjonell grad, år av erfaring eller tid brukt til å drive terapi.
Men istedenfor å se nærmere på dette har vi ifølge Miller fortsatt med å utvikle stadig nye metoder som ikke nødvendigvis skiller seg nevneverdig fra andre – og som gang på gang viser seg at ikke er forskjellig fra andre metoder når det kommer til resultat.
Han understreker at med terapeuter mener han alle som i sin jobb bruker ord for å påvirke livskvaliteten til andre – uansett fagprofesjon. Han legger til at brukerne ikke bryr seg om profesjonen så lenge de får hjelp – samt at når det gjelder resultat, står vi alle likt.
-Studier har gang på gang vist at det er liten eller ingen forskjell mellom resultatene til studenter, paraprofesjonelle eller profesjonelle. Sist studie i 2010 viste at studentene fikk bedre resultat enn de profesjonelle. Videre har vi studier som viser at vårt personlige nivå for hvor dyktige vi blir som terapeuter når sitt toppunkt og flater ut etter bare 50 timer, sier han.
Så – har du en opplevelse av at du trenger faglig påfyll, og du ønsker å ta et kurs for å lære deg en ny metodikk? Sjansen er stor for at det ikke fører til noe bedre resultat for brukerne du skal hjelpe, ifølge Miller.
Nøkkelen er å øve og terpe på detaljer på samme måte som gode musikere og idrettsutøvere gjør, mener Miller. Han forteller om en studie der de lot terapeuter måle tiden de brukte utenom arbeidstid til å øve på sine terapeutiske ferdigheter. Der fant de at de terapeutene som bevisst øvde seg på å bli bedre, oppnådde signifikant bedre resultater.
Utgangspunktet ditt er at du først må finne ut hvor du ligger – hva er dine styrker og svakheter, og dermed din «personlige benchmark». Dette kan høres lettvint ut, men er det slett ikke. Dersom det føles lett, øver du på noe du allerede kan, og det er bortkastet. Du skal kjenne at det suger, bli irritert og bruke energi – da skjer det noe! Dette krever mye arbeid, og de færreste har tid til å gjøre dette utenfor arbeidstiden.
Det som er positivt er at forbedringspotensialet - det vil si der vi får stor effekt av å bli bedre - ligger innen tre områder: Relasjonen til brukeren (8-9 prosent), håp og troskap (4 prosent) til bruker og hjelper, samt modellen, teknikken og rammene (1 prosent).
Fordelen vår er at den personen som kan uttrykke seg aller mest presist om terapeutens forbedringsområder, er like i nærheten!
Miller viste i sin forelesning hvordan bruker og terapeut sammen kan komme frem til hvordan terapeuten kan bli bedre, gjennom verktøyet klient og resultatorientert praksis (KOR). Parameterne i KOR går på de samme tre feltene som er nevnt, samt en vurdering av hjelpen i sin helhet.
Nøkkelen er å få negativ feedback så raskt som mulig, og det krever store ferdigheter fra terapeuten sin side, siden det krever mye mot å komme med kritikk som bruker. Derfor er det ifølge Miller viktig å lage en plattform for at dette kan skje, der en legger vekt på hvor avgjørende det er for terapiresultatet at kritikken blir uttalt.
Utdypende informasjon om de forskjellige studiene som det henvises til i artikkelen, finner du på Scott Millers internettside og spesielt i The Outcome of Psychotherapy: Yesterday, Today, and Tomorrow, av Scott D. Miller, Mark A. Hubble, Daryl L. Chow, and Jason A. Seide.
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?