I Oslo har bydelstjenestene omtalt at det er brukt for mye «psykobabbel» i møte med spesialisthelsetjenestene. Svanhild Sønsteby, psykologspesialist i det ambulante teamet ved Lovisenberg DPS, forteller at de har mer fokus på det etter tilbakemeldingene, uten at de har hatt et bevisst mål om å unngå det.  

Hvilke ord bruker du? - Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helse (NAPHA)

Bedre for samhandlingen 

Hva har dere gjort for å endre på praksisen? 

– Det handler om å finne mer konkrete eksempler og ord, og unngå forkortelser og fremmedord. Det å ha fokus på språk og gjøre det enklere, gjør samhandlingen bedre og at man føler seg mer likestilt.   

Av en av de kommunale tjenestene, Flexbo som er et fleksibelt booppfølgingsteam som bosetter i kommunale leiligheter i Oslo, ble nettopp dette trukket frem som en suksessfaktorene for samhandling.  

Sønstebys råd til andre i psykisk helsevern som ønsker å bidra til mindre «psykobabbel» er klart.  

– Første skritt er å bli bevisst på det: at man gjør og hvorfor man gjør det. 

Alle skal kunne forstå journalene 

Sønsteby tror forkortelser brukes ubevisst i utgangspunktet, og at det brukes fordi det er tidsbesparende.  

– Det begynte kanskje med at vi brukte det i journalene, men nå har vi fokus på å ikke ha så mye forkortelser i journalene, og ikke bruke forkortelser som ikke er forståelig andre steder, som i retten eller på andre sykehus. Mange av forkortelsene er jo «lokale» forkortelser.  

For andre som ønsker mindre forkortelser og fremmedord i møte med psykiske helsetjenester, enten det er kommune- eller spesialisthelsetjenesten, påpeker Sønsteby at det å stille spørsmål er et godt utgangspunkt for bevissthet for den som bruker «psykobabbel» uten å tenke over det.  

Hva tenker du vi alle kan gjøre for å bidra til mindre stigma rundt psykisk uhelse – sånn generelt? 

– Det er noe med måten man snakker om ting på. Et eksempel er at man nå er gått over fra å si at pasienten er schizofren, til at man har en schizofreni diagnose.