Ottar Ness er professor og leder for Nordisk forskningssenter for livskvalitet og sosial bærekraft (WellFare) ved NTNU. Han kommer til nettverkssamlingen i dialogiske og samarbeidende praksiser i Trondheim 12. og 13. oktober.

– For meg er dialogiske og samarbeidende praksiser en måte å jobbe for å skape relasjonell velferd, livskvalitet, medborgerskap og inkluderende lokalsamfunn, sier han.

• Meld deg på her

Tilknytning til samfunnet

Å være en medborger, er å være tilknyttet storsamfunnet så vel som lokalsamfunnet.

– Noe av det første som mange opplever forsvinner når noen får alvorlige rus- eller psykiske helseproblemer er opplevelsen av å ha en verdifull sosial rolle, forteller Ness.

Dina von Heimburg, som er nestleder ved WellFare-senteret, beskriver i et intervju på Recoverybloggen relasjonell velferd som at «det handler om å rigge samfunn på måter som skaper livskvalitet for alle og som innretter seg mot å skape sosial rettferdighet, og mot å utjevne forskjeller i mulighetene man har til å skape god livskvalitet.»

Da gjelder det å mobilisere lokalsamfunnet: kommunale tjenester, frivillige, næringsliv. Her kan de lokalbaserte psykiske helsetjenestene bidra.

– Hvordan kan vi gjennom likeverdige samarbeid gjøre at mennesker kan leve de livene de har lyst til å leve, formulerer Ness som et utgangsspørsmål.

Medborgerskap

Den amerikanske professoren Michael Rowe, som er en av verdens fremste forskere på feltet, pleier å snakke om de «fem R-ene for medborgerskap»: rettigheter, plikter (responsibilities), roller, ressurser og relasjoner, samt å oppleve å være en likeverdig borger i samfunnet.

– Medborgerskap handler også om hvordan tjenestene jobber med å fasilitere og mobilisere lokalsamfunn til at det skal være rom for å være medborger, der det er rom for alle og alle har like muligheter til å delta, utdyper Ness.

Å knytte folk sammen og skape arena der mennesker møtes, blir derfor svært viktig. Dette oppnår man ved å på den ene siden ha kjennskap til lokalsamfunnet og på den andre siden gjennom å bli kjent med den enkelte borgeren som kommer i kontakt med tjenesten.

– Du kan ikke gi en venn som en tjeneste, men du kan tilrettelegge for at folk etablerer relasjoner, sier Ness.

• LES OGSÅ: -Vi må se på de vi hjelper som medborgere, ikke brukere

Mattering – det å bety noe og bidra til at andre betyr noe

Ness trekker fram konseptet «mattering», slik det er definert av forskeren og forfatteren Isaac Prilleltenksy, som WellFare-senteret har ansatt i en gjesteprofessor-stilling.

Prilleltensky beskriver mattering som en balanse mellom å føle seg verdifull og føle at en kan bidra med noe som er verdifullt for andre.

– For å få mattering til å skje, må dialog og samarbeid virke. Det er det som er relasjonell velferd, sier Ness.

Han siterer også den irske forskeren Cormac Russell, som sier «The twin sister to loneliness is uselessness,» altså at tvillingsøsteren til følelsen av å være ensom er en følelse av ikke å være til nytte.

– Det handler om en reell mulighet til å være en deltaker. Mange opplever at det å få nye sjanser gjør at man kan bidra og føle seg nyttig, sier Ness.

I praksis

Tjenestene har sine lovpålagte oppgaver som de skal hjelpe folk med. Samtidig blir stadig flere bevisst på nytten av å fremme relasjoner og bygge nettverk. Ifølge Ness er det da fort gjort å havne i grøfter: enten jobber man på tjenestenivå eller så jobber man i lokalsamfunn.

Hvordan kan man gjøre dette i kombinasjon? Ness trekker fram dialogiske og samarbeidende praksiser som et nyttig tilnærming.

– Fagfolk må vite om de tilbudene som finnes. Men det første og fremste er å bli kjent med borgeren, sier Ness

Når en borger er i kontakt med tjenesteapparatet, går det an å bli kjent med hele mennesket – hens interesser og styrker, og deretter i dialog finne ut hvor hen kan tenke seg å delta og bidra til å skape muligheter for å delta i samfunnet.

– Start med relasjonen

Så er det også utfordringer knyttet til at tjenestene er fragmentert, og at alle sitter med hvert sitt tiltak som brukerne skal plasseres inn i.

– Alle har lyst til å hjelpe, men ender ofte opp med å si «det er ikke vårt mandat,» sier Ness

Likevel, han poengterer at det finnes mange eksempler på veldig mye bra som foregår rundt omkring i både lokalsamfunn og tjenester, og oppfordrer fagfolk til å tenke dialog og samarbeid som utgangspunkt:

– Hva skjer hvis vi starter med relasjonen, og ikke med tiltaket?

• Les mer om nettverksamlingen, og meld deg på her

Pårørende – en ressurs

Dialogiske og samarbeidende praksiser handler også om å involvere pårørende, og om å sikre god bruker- og pårørendeinvolvering.

– Åpen dialog i nettverksmøter har særlig vist seg å være en hjelpsom tilnærming til mennesker med rus og psykiske problemer hvor tilnærmingen ivaretar bruker- og pårørendeinvolvering på en god måte, sier faglig rådgiver Solrun Steffensen i NAPHA.

Steffensen trekker fram Helsedirektoratets veileder for arbeid med pårørende.

– I veilederen pekes det på betydningen av å involvere det sosiale nettverket sitt i større grad ved sykdom og hvilke helsegevinster dette kan medføre, sier hun.

Pårørendeinvolvering kan redusere faren for tilbakefall, føre til færre symptomer, bedre sosial fungering og gi økt opplevelse av mestring og tilfredshet hos både brukere og pårørende.

Ønsker å redusere prisen for bruker- og pårørendeorganisasjoner

Prisen for deltakelse er kr. 2.350. Faktura for deltakeravgift sendes ut i etterkant av samlingen, fordi arrangørene håper på å kunne tilby lavere pris dersom det blir mange deltakere. Jo flere påmeldte, jo lavere deltakeravgift, sier Steffensen.

Steffensen sier de påmeldte ikke kommer til å angre dersom de setter av to oktoberdager til å komme til Trondheim:

– Jeg håper flest mulig benytter denne anledningen til å lære mer om denne måten å jobbe på. Dette vil være nyttig faglig påfyll for alle som jobber med mennesker.