I går brakte psykiskhelsearbeid.no en artikkel om at de 14 ACT-teamene i Norge sliter med å rekruttere psykiatere. Hanne Grete Jensen er en av få psykiatere som jobber heltid i ACT-team. Hun mener at det å åpne for flere enn én spesialist i teamene er det som må til.

To-tre passe

-Det bør være minst to, kanskje tre, spesialister i ACT-teamene, mener hun, og utdyper:

-Da får man tryggheten og den faglige støtten man trenger i å ha noen å dele de vanskeligste avgjørelsene med, samtidig som teamet ikke må bli for topptungt.

Hun tror mange psykiatere kvier seg for å søke jobb i ACT-team, fordi de tenker at det kan bli utrygt å være alene om vanskelige vurderinger av voldsrisiko, suicidalitet, tvang og diagnosesetting.

Terapi over oppvasken

Å ha flere spesialister som jobber ute der brukerne bor og lever, tror hun vil gi stor gevinst.

-Når jeg står og blar i CD-samlingen sammen med brukerne, eller snakker med dem ved deres eget stuebord, kommer jeg i en helt annen posisjon enn jeg jeg gjør i en institusjon. Med flere spesialister i teamene kunne denne posisjonen vært utnyttet enda bedre, mener Hanne Grete Jensen.

-Unikt innblikk

Jensen er ikke i tvil om at det er der folk bor at man kan yte den beste hjelpen for den pasientgruppen som ACT-modellen er tenkt for.

-Man er på brukerens hjemmebane, og må tåle å oppleve at man ikke har full oversikt og kontroll over situasjoner og behandlingsforløp. Diagnosesetting er mer komplisert, også fordi det ofte kan være aktiv rus inne i bildet. Men man får et unikt innblikk i brukerens boforhold, nettverk og livssituasjon som man ofte mister når pasientene er inne på en døgnavdeling, påpeker hun.

Upopulære avgjørelser

Siden spesialistene er de som tar de upopulære avgjørelsene omkring for eksempel tvungent psykisk helsevern, er de utsatt når de er alene om ansvaret for dette i et ACT-team.

-Man blir lett upopulær, og det kan være tungt å påføre folk behandling de ikke vil ha. Det er ikke sjelden at man får kjeft så hatten passer, og igjen ville flere spesialister å dele avgjørelsene med ha lettet trykket.

Hun peker også på at man lettere vil kunne dra på kurs og ta ferie med god samvittighet om man vet at det er flere spesialister i teamet.

-Det er en faktor som ikke skal undervurderes når det gjelder å kunne jobbe i teamet over tid, sier Jensen.

Bra lokaler gir status

Lokalitetene man tilbyr teamene mener hun også er viktig.

-Det gjenspeiler den status man tenker at teamene har, og jeg tror at man framstår mye mer attraktiv som arbeidsplass dersom arbeidsgiver klasker til og tør å satse på teamene sine med fine lokaler sentralt plassert, slik at vi blir synlige og attraktive utad, sier Jensen.

Kjenner livet på gata

Hun ser det som en stor styrke å jobbe i team med mange ulike yrkesgrupper med ulik erfaringsbakgrunn.

-Sosionomene feks har en helt annen kjennskap til hva som skjer i rusmiljøene og på gata enn det jeg har. De kjenner bolig- og arbeidsmarkedet, om hvordan kulturen er i NAV og innad kommunen, og er gull verdt når vi skal finne løsninger for hvordan brukerne best kan hjelpes med å skaffe seg bolig, påpeker hun.

Hun mener det at teamet gir hjelp til brukerne på mange livsområder samtidig er viktig.

Medisin-diskusjoner

Brytninger og diskusjoner som oppstår på grunn av ulik kunnskap og ulike ståsteder, opplever hun som berikende.

-Jeg kan være utrolig naiv når det gjelder å skrive ut B-preparater som vival, sobril og annet beroligende, sier Jensen, og utdyper:

-Sosionomen kan advare om utstrakt bruk av tabletter som valuta på gata, kjenner igjen rusatferd, og kan gi støtte på å holde tilbake på tiltak som kan bidra til å forsterke et rusproblem eller hjelpesøkeratferd som hindrer den egenutvikling som pasientene trenger. Hvem av oss som har rett er ikke alltid gitt, for medisiner kan være avgjørende for at folk skal fungere hjemme i sin hverdag, så her har vi heftige og gode diskusjoner, forteller Jensen, som opplever at det drives aktiv fagutvikling i ACT-teamet.