Geir Eide er eneste ansatte i den psykiske helsetjenesten i Osen kommune, der han selv bor. Nå kommer han med gode råd til andre som er i en lignende situasjon.
I 21 år har Geir Eide vært den eneste psykisk helsearbeideren i hjemkommunen Osen. Men han gir seg ikke. Optimistisk gyver han løs på oppgavene i den lille kommunen på Trøndelagskysten, som har rundt 900 innbyggere. Osen har foreløpig ingen planer om å slå seg sammen med andre kommuner, og nabokommunene ligger et godt stykke unna.
- Oppgavene har blitt mer komplekse med åra. Det er større krav nå enn før, om å håndtere ulike behandlingsformer lokalt, sier Eide, som er psykiatrisk sykepleier av profesjon, og driver med oppfølging av mennesker med psykiske utfordringer i alle aldre.
Alene som psykisk helsearbeider. Men han har likevel kolleger.
-De nærmeste er helsesykepleier og lege, men jeg samarbeider både skole og pleie og omsorg om enkeltbrukere.
-Ansvaret for barn og unge deler jeg med helsesykepleier. Jeg har møte to ganger i måneden med lege og helsesykepleier, og er på barne- og ungdomsskolen 3-4 timer i uka, med åpen dør. Jeg har faste avtaler med de som trenger støttesamtaler, og er med i ansvarsgrupper rundt enkelte. Skolen har i underkant av 90 elever. Det er en viktig funksjon vi har på skolen. Tidlig innsats er viktig.
Ingen dag er lik, slår han fast.
-Jeg jobber med forebygging og behandling, hjemmebesøk, samtaler på kontor, a-møter, samarbeidsmøter med NAV, barnevern, skoler, PPT, BUP, og så videre.
På papiret er ti prosent av stillingen hans øremerket flyktninger.
-I Osen har vi hovedsakelig flyktninger fra Syria og Eritrea. Enkelte fra Ukraina. Ellers har jeg støttesamtaler med personer som trenger det, jobber mot personer med tunge utfordringer, og med eldre.
-Stillingen min inkluderer også å jobbe med støttekontakter, avlastning og psykisk utviklingshemmede. Jeg er litt sånn «potet». Men slik blir det i en liten kommune, når man er i 100 prosent stilling.
Han er også med i folkehelsegruppa, der han ivrer for å skape gode tilbud til de unge, samt i kommunens kriseteam.
-Også her i Osen skjer hendelser som selvmord og ulykker. I kriseteamet er også prest, helsesykepleier, lege, pleie og omsorgsleder. Vi har fast møter tre, fire ganger i året. Det er godt å være flere, som kan ta hånd om slike hendelser sammen.
-Men når akuttfasen er over, er du alene. Igjen står de pårørende og etterlatte. Det de trenger da, faller ofte under min sektor.
Gjennomsiktige forhold. Kanskje er det naboen som trenger hjelp, eller en du nettopp har møtt i et lystig lag.
-Osen har under 900 innbyggere. Alle kjenner alle. Det kan være vanskelig, både for brukere og pårørende at fagpersonen bor og lever i bygda. Det byr på utfordringer, også for meg og livet mitt. Og det hender jeg må sno meg unna, i private sammenhenger, der jeg ellers kunne deltatt. Dette kan føles sårt.
-Jeg er ikke verdens mest sosiale innbygger. Jeg vet baksida på folk, pluss at hvis jeg slår meg løs, vet alle det. Da blir det ikke helt riktig å møte dem til samtale etterpå. Derfor takker jeg nei til mange sosiale sammenkomster.
Man må finne sin måte å overleve på, sier Eide.
-Det er nødvendig. Det er viktig å ha sosialt liv og slappe av, men en må velge det rette. Iblant må jeg styre unna.
Å føle at han kan bidra og hjelpe folk, gir mye.
-Ingenting er så fint, som når du får en direkte tilbakemelding fra pårørende og brukere. Det varmer veldig. Når en er alene som psykisk helsearbeider, betyr nok dette ekstra mye. Å føle seg verdsatt, både av leder, arbeidsgiver og de man hjelper, er utrolig viktig.
-Samtidig er ikke folk som sliter med tunge tanker, de som alltid gir mest tilbake. I ei lita bygd i Norge er det heller ikke kultur for å bruke de store superlativene. Men jeg kan se det i blikkene iblant. Og har lært meg å ikke ha for mange forventninger om å få høre store ord.
Eide sitter mye alene med faglige problemstillinger.
-Jeg har ingen kollega her på kontoret å drøfte daglige utfordringer med. Det er heller ingen andre her som kan ta over vanskelige saker, eller som jeg kan konferere med slike saker om.
-Blir du sliten?
-Jeg kan bli mentalt sliten, er jo bare en mann, og det hender jeg kjenner at jeg ikke er så på som jeg burde være. Samtidig er jeg bevisst på å ikke yte alt. Jeg må ha et slack, og ikke la alt gå veldig inn på meg. Det blir en måte å overleve på. En forsvarsmekanisme.
Å jobbe i en liten kommune kan også ha sine fordeler.
-Det er oversiktlig her i Osen, sier Eide.
-Innbyggerne kjenner til de ulike tilbudene og tjenestene. Det er kort vei mellom tjenestene og lite byråkrati, noe som kan føre til at en får raskere hjelp. Hvis noe brenner veldig, kan jeg ta det innen kort tid.
-Samtidig tenker jeg at Osen kommune mangler en del for å kunne si at vi har alt i det psykiske helsetilbudet på stell. Det er mange ulike tilbud vi ikke har tilgang til, siden jeg er den eneste i tjenesten. Jeg er en generalist, lite spesialist, som det gjerne forventes at man er i dag.
Å samarbeide med nabokommunene om det psykiske helsearbeidet kunne vært en løsning, sier Eide.
-Men det er ikke lett å få til, på grunn av geografien. Hvis Flatanger kommune hadde hatt en tilsvarende stilling som min, kunne vi kanskje samarbeidet. Men det er åtte, ni mil å kjøre dit. Åfjord ligger en time unna, mens Namsos er en bykommune, som ikke ligner på Osen. De har spesialister på hvert område.
-Interkommunalt samarbeid om tjenestene vil nok tvinge seg fram. Men det er ikke noe quick fix.
Han er med i et interkommunalt, faglig nettverk for psykisk helsearbeidere, der en kan drøfte saker.
-I tillegg til Osen, deltar Namsos og kommunene i Indre Namdal på dette. Vi møtes tre, fire ganger i året. Det er hyggelig å møtes, men en rekker ikke gå særlig i dybden. I praksis kunne vi hatt flere møter innimellom, eller snakket sammen på Teams eller telefon. Men i hverdagen blir det så en prioriterer brukerne og det som brenner.
Jobben hans påvirker samtalene han har med folk i Osen.
-Jeg vet så mye, som de ikke vet, men kan ikke si noe. Det kan være vanskelig for begge parter, når vi møtes på butikken, eller på et arrangement. Men folk prøver å ta hensyn til meg, og unngår da kanskje å snakke så åpent som de ellers ville gjort.
Geir Eide er glad i sjøen. Det er der han finner roa.
-Det er godt å være i båt. Da slapper jeg skikkelig av. Alle må finne sin ladestasjon. Og det er kanskje ekstra viktig for oss som er psykisk helsearbeidere i små kommuner, der vi selv bor.
Mer stoff om små kommuner på napha.no:
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
